De fleste som er fra Oslo og har levd en stund, husker den som en institusjon på Kampen, et av hovedstadens mest populære bevertningssteder i 1960-, 70- og langt opp i 80-åra.

Vi snakker selvsagt om «hu i Nannestadgata på Kampen», Inger Alida Christensen, kjent som «Mor i bakken».

Den knøttlille pølseboden midt i det bratteste av Nannestadgata var et samlingspunkt den gangen. Ikke bare fikk du verdens beste pølser der, men «Mor i bakken» fungerte også som både støttespiller og samtalepartner for dem som trengte et vennlig ord. Hun var rett og slett en sosionom for dem som trengte dette på kveldstid.

«Mor i bakken» var populær langt utenfor kampen. Det kom folk fra Furuset, Veitvet, Stovner, Bøler og andre drabantbyer som til sammen utgjorde flertallet i en slags interbydels ungdomsklubb hvor fru Christensen presiderte med varm vennlighet kombinert med myndighet.

Pølseboden ble etter hvert så populær at folk begynte å sende postkort fra reiser de var på i utlandet.

Adressen var unik. Det holdt med «Mor i bakken, Kampen, Norway». Alle i postvesenet i Oslo visste jo hvor det var.

Doc-TV: Fremmed i egen by

Køen foran pølseboden var alltid lang. Men det bekymret ingen. Det hele ble en sosial ting hvor folk møttes og slo av en prat mens de ventet på noe godt. «Mor i bakken» organiserte alltid køen på følgende måte: Politi, brann- og ambulansepersonell samt høygravide først i køen.

Det var aldri noen som protesterte på det.

Mange lurte på hva hemmeligheten bak den fortreffelige smaken på pølsene var. Fru Christensen ble mange ganger spurt om dette, men selv mente hun det ikke var noen spesiell hemmelighet bak.

– Hemmelighet? Tull! Her finnes intet heksebrygg som base. Bare topp råvarer og friskt, kaldt Maridalsvann, kokt opp på hjertevarme. Det er det hele. Ja, ja, en buljongterning ødelegger ikke. Og en skive løk, svarte hun som regel før hun avsluttet: – Prøv sjøl!

Pølsene kom fra Gunnar Ruud, og hemmeligheten til «Mor i bakken» lå i pølsevannet.

Men «Mor i bakken» var altså så mye mer enn bare kjempegode pølser. Den gangen var Oslo en annen by enn hva den er i dag. Det var en trygg by. En by hvor myndige damer som «Mor i bakken» var noen som ungdommen ville høre på. Fikk man en skjennepreken fra «hu Inger», så visste en jo at man måtte skjerpe seg.

I dagens Oslo er de aller fleste pølsebodene byttet ut med kebabsjapper. Ikke noe vondt om dem. Kebab er godt, det, men det norske er liksom borte i Oslo. Raymond Johansen mener at Oslo fortsatt er en trygg by, men stadige knivstikkinger, slåssing, gjengoppgjør, skyteepisoder og bilbranner forteller oss at det i hvert fall ikke er like trygt som det var på 1960-tallet.

Slik så pølseboden til «Mor i bakken» ut for noen år siden. Foto: Arvid Strand

Selv om alt var mer spartansk den gangen, tror jeg mange savner Oslo slik det var. Det var noe mer trygt og folkelig – ja, jeg tør si at det var en mer norsk følelse over det hele.

Personlig savner jeg nærbutikker, lokale forretninger, små pølseboder, postkontor og banker hvor man fikk et personlig forhold til innehaverne.

Det var mer sosialt.

I dag er dette erstattet av store kjøpesentre, og man betaler regninger via internett. Det er en billigere og lettere løsning, men jeg savner allikevel tiden da «Mor i bakken» var samlingspunktet og Oslo føltes som hovedstaden i Norge.

Inger Alida Christensen ga seg da hun var 70 år, i 1983, og med det forsvant en epoke.

Går man en tur på Kampen i dag, eller på Grønland, Stovner eller Bøler, føles det ikke slik lenger.

Multikulturen har inntatt Oslo, og den er ikke noe for meg.

 

 

 


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.