Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) taler under sørgegudstjenesten i Oslo domkirke søndag etter angrepet i Oslo natt til lørdag. Foto: Javad Parsa / NTB.

Det er i grunnen et generelt problem med den norske politikerklassen at den i overveiende grad består av frekke og virkelighetsfjerne bløffmakere uten skam, men spesielt forstemmende er det jo at en av de aller fremste i så måte for tiden bekler statsministerembetet i vårt land.

Jonas Gahr Støre sier nå til NTB at det er trygt for skeive i Norge, og svarer bekreftende på et spørsmål om hvorvidt norske myndigheter har «rettet nok oppmerksomhet mot trusselen fra islamistiske miljøer».

Det er kun fordi antallet drepte i terrorangrepet i Oslo natt til lørdag var to personer at denne tomme dressen drister seg til å fremføre et slikt budskap. Men at det ikke ble flere enn to, skyldtes ren griseflaks.

For angrepet ville i fravær av et helt ekstraordinært mot utvist av noen få personer som risikerte sine egne liv, sannsynligvis ha endt i et blodbad med flere titalls drepte. En av dem, den 25 år gamle vekteren Julia, som løp rett mot den væpnede terroristen, sa søndag til VG at hun slett ikke hadde følt seg trygg denne dagen:

Hun forteller til VG at hun hadde følt på angst og uro hele dagen.

– Det var som om jeg visste at noe ville skje, sier hun.

Men i stedet for å fremheve Julia og andres heltemot i ydmyk takknemlighet, inntar den miserable erstatningen for en statsminister en belærende tone overfor skeive:

– Jeg mener vi skal si til skeive at det gjennomgående er trygt.

Samtidig formaner han befolkningen, som om folk flest i Norge planla å massakrere skeive med automatvåpen:

Den tryggheten har vi alle et ansvar for at skeive føler på, sier Støre.

Lev som normalt, men vær årvåken, sier Støre. Vel, hadde Julia og noen få andre levd som normalt, ville han ikke kunnet nyte luksusen ved å bullshitte på denne måten.

Det normale i nærvær av en dødelig trussel er nemlig å stikke av, slik det for eksempel skjedde da de to første politifolkene ankom Coop Extra-butikken i Kongsberg den 13. oktober 2021.

Støre er dessuten frekk nok til å late som om norske myndigheter har tatt trusselen fra islamismen alvorlig nok:

Ifølge PST har Matapour tidligere vært IS-sympatisør og støttet ideologien ekstrem islamisme.

Støre svarer ja på spørsmål om det har vært rettet nok oppmerksomhet mot trusselen fra islamistiske miljøer.

Men den dødelige fasiten forteller altså det stikk motsatte, og det er ekstra tydelig fordi det er kjent at PST ikke anså Zaniar Matapour som farlig selv om de hadde kjent til radikaliseringen hans siden 2015 – og snakket med ham kort tid før angrepet.

Støre prøver seg også som risikoanalytiker:

– Men vi skal også være klar over at det er et bevegelig mål, hvor intensiteten i trusselbildet varierer med den internasjonale situasjonen. I tillegg vil vi som samfunn alltid være sårbare for handlinger fra enkeltpersoner.

Trusselbildet varierer fremfor alt med størrelsene til de islamske diasporaene i de vestlige landene. Vest-Europa med sine store muslimske befolkninger har vært sterkt rammet av islamterror, mens Øst-Europa uten store muslimske befolkninger ikke er rammet i det hele tatt.

Det er et trist faktum at den islamske ekstremismen ikke kan skilles skarpt fra islam som sådan. Islam er iboende voldelig, og det kommer til uttrykk i islamismen. Som den franske filosofen Rémi Brague formulerer det, er islam er en tålmodig, diskré og metodisk islamisme, mens islamismen er islam med hastverk.

At nærværet av store muslimske befolkninger er en spesiell risiko for homofile, er da også en helt åpenbar innsikt. Oslo-terroristen hadde røtter i et av elleve land som henretter homofile, noe de gjør fordi homofili er en alvorlig forbrytelse i islamsk lov, sharia.

Dette er virkeligheten, og den gjør Norges statsminister hva han kan for å benekte. I prosessen belærer han både skeive og folk flest, mens han ikke har et vondt ord å si om ideologien til miljøet som radikaliserte terroristen.

Støres karakterbrister var åpenbare ved en rekke anledninger før han ble statsminister. Når det er viktigere for ham å vedlikeholde et glansbilde av et Norge som ikke finnes mer, enn å snakke sant, fortsetter han slik han stevnet. Det kjedelige er bare at han representerer den politiske klassen aldeles utmerket.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!