Giorgia Meloni under et valgkampmøte i Napoli den 23. september 2022. Foto: Privat / Document.

Da USAs president Donald Trump i september 2019 gikk på talerstolen i FNs hovedforsamling og sa at «fremtiden ikke tilhører globalister, men patrioter», satte han fingeren på den viktigste politiske skillelinjen i Vesten i vår tid, hvor vi ser fremveksten av et globalistisk overherredømme der de enkelte statene mister selvstendighet.

Mot enhver som ikke bøyer seg for globalismens overherrer, er de fleste triks tillatt. Det gjelder ikke minst Fratelli d’Italias (FdI) leder Giorgia Meloni, en antiglobalistisk patriot som ligger an til å vinne parlamentsvalget i Italia i morgen.

Som et ledd i den internasjonale valgkampen mot Italias høyreside har NTB vært svært ivrige etter å assosiere Giorgia Meloni med Benito Mussolini, som var fascistdiktator i Italia fra 1920-tallet til slutten på andre verdenskrig.

Fredag er NTB i gang igjen:

Hvis hun lykkes med å klatre helt til topps, blir Meloni historisk på flere måter. Ikke bare blir hun Italias første kvinnelige statsminister noensinne, men hun blir også den første italienske statslederen fra ytre høyre siden diktatoren Benito Mussolini styrte landet fra 1922 til 1943.

Som bevis nummer 1 A på at det angivelig går en rett linje fra Meloni til Mussolini, peker globalistpropagandaen alltid på det tidligere italienske partiet Movimento Sociale Italiano (MSI):

Som 15-åring ble hun med i ungdomsbevegelsen til det nyfascistiske partiet Den italienske sosiale bevegelse (MSI).

Giorgia Meloni er født i 1977, og var altså 15 år i 1992.

MSI ble grunnlagt i 1946 av personer med reelle fascistsympatier, men som aksepterte demokratiets spilleregler og ikke etterstrebet noe nytt regime. Med årenes løp gikk partiet gjennom en prosess som gjorde MSI til et nokså vanlig konservativt parti, men som fremdeles hadde eldre medlemmer med nostalgi for fascismen.

På tidspunktet for Melonis innmelding i ungdomsbevegelsen hadde denne falanksen, som var ledet av Pino Rauti (1926–2012), mistet innflytelse. Majoriteten i partiet tok dessuten avstand fra fascismen.

Tidligere MSI-leder Pino Rauti og MSI-senator Giorgio Bacchi. Foto: Wikimedia.

Ved årsskiftet 1994/1995 ble denne prosessen formalisert. Hovedstrømningen i MSI, som var ledet av Gianfranco Fini, tok offisielt avstand fra den fascistiske historien. Det som var igjen av bånd til fascismen, som tidens tann allerede hadde svekket, ble altså kuttet tvert over. Partiet vedtok også et navneskifte som Fini lenge hadde ønsket, og ble etter et landsmøtevedtak i Fiuggi den 27. januar 1995 hetende Alleanza Nazionale (AN). Her ble den da 18 år gamle Meloni værende.

Da var begeret fullt for Rauti og kompani, som absolutt ikke ville ta avstand fra historien. Fascismens og Mussolinis reelle arvtagere brøt ut av partiet og dannet sitt eget, som fikk navnet Movimento Sociale Fiamma Tricolore (MSFT).

NTB dekket saken den januardagen i 1995, om enn med sterke reservasjoner, all den tid man valgte å bruke ordet «nyfascister» om dem som akkurat hadde tatt avstand fra fascismen:

I og med vedtaket slutter nyfascistene seg til prinsipprogrammet til Den nasjonale allianse, som innebærer fullt brudd med all fascistisk ideologi og erklærer sin støtte til demokrati og markedsøkonomi.

I NTBs verden er altså et brudd det samme som kontinuitet. Men det som var den virkelige kontinuiteten mellom fascismen og datiden, ble nevnt i den samme meldingen:

Noen få fra den gamle garde, under ledelse av Pino Rauti, nekter å fortsette i Den nasjonale allianse etter oppløsningen av MSI.

Gianfranco Fini sier at den harde gamle garden lever i fortida.

Gianfranco Fini. Foto: Dontpanic / CC BY-SA 3.0 / Wikimedia.

Som en bredt respektert politiker ble Fini siden italiensk utenriksminister og deretter president i det italienske parlamentets deputertkammer (2008–2013), det var overhodet ingen skandale.

I samme tidsrom hadde AN gått sammen med Silvio Berlusconis parti Forza Italia (FI) om å danne Popolo della Libertà (PdL), som senere ble oppløst. FI gjenoppstod, og da FdI ble stiftet i 2012, kom flere av medlemmene fra det tidligere AN.

Det er altså omtrent like meningsfylt å klistre FdI og Meloni til fascismen og Mussolini, som det ville ha vært å klistre Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet til Quisling og nazismen. Fini var sågar blitt tatt godt imot under et besøk i Israel i 2003.

Siden 1995 har NTB ikke nevnt Pino Rauti flere ganger. Og i dag passer det jo dårlig. Men faktum er at MSFT eksisterer fortsatt. De får noen få promilles oppslutning ved valg, og de har fra tid til annen sett seg nødt til å alliere seg med andre reelt fascistiske mikropartier, som Forza Nuova – og de hyller reelt fascistiske miljøer som CasaPound.

MSFT har knapt hatt politisk representasjon. Siden 2006 har de ikke vært representert i Italias parlament, og før den tid hadde de aldri mer enn én representant. Siden 2009 har partiet heller ikke vært representert i EU-parlamentet, hvor de heller aldri hadde mer enn ett mandat. Partiavisen Linea gikk inn i 2011. I storpolitikken er fascismen for alle praktiske formål død i Italia.

Noen ordførere har MSFT derimot hatt. Undertegnede møtte en av dem under en utflukt for tjue år siden, da vedkommende bekledde vervet i en fjellkommune i Appenninene med 700 innbyggere. Det som hadde skjedd i 1994/95 omtalte han som et kupp begått av svikere, en oppfatning som var enstemmig i Rauti-fløyen – og fremdeles er det hos de få som lever fortsatt.

I sommer traff jeg igjen på samme sted det som i mellomtiden var blitt en flere og åtti år gammel mann. Jeg spurte hva han syntes om FdI, og han svarte at han ikke likte noen som aksepterer demokratiets spilleregler og har sans for USA, ei heller FdI. Hvorfor han hadde akseptert spillereglene da han selv ble valgt til ordfører, hadde han ikke noe godt svar på.

De ekte fascistene har altså eksistert i italiensk etterkrigspolitikk, men det er nesten ingen igjen av dem til tross for at noen få yngre lar seg forføre av denslags. Men alle disse forakter altså FdI og Meloni like mye som de forakter resten av det politiske spekteret.

For globalister spiller det ingen rolle. Fasciststemplet tjener til å mistenkeliggjøre alle konservative:

Både Meloni og La Lega-leder Matteo Salvini beskriver seg selv som voktere av det de kaller Europas kristne identitet.

NTB har forresten ikke fått med seg at både Salvini og Berlusconi har tatt avstand fra Putin.

Men der Salvini og Berlusconi er åpne beundrere av Russlands president Vladimir Putin, har Melonis parti støttet å sende våpen til Ukraina.

Siden det ikke finnes noen ordentlig fascisme hos Meloni, er kjønnsideologi velegnet til å støte henne ut i kulden:

Hun har kommet med en rekke kontroversielle uttalelser i valgkampen, blant annet i en tale til støtte for det spanske ytre høyre-partiet Vox.

– De kommer til å si at vi er farlige, ekstremister, rasister, fascister, fornektere og homofober, tordnet Meloni, med referanse til holocaust-fornektere.

Hun avsluttet med slagordene «Ja til naturlige familier! Nei til LHBT-lobbyen! Ja til seksuell identitet! Nei til kjønnsideologi!».

Man kan tilgis mye i våre dager, men ikke at man sier nei til kjønnsideologi.

Italia er det eneste vesteuropeiske landet som ikke tillater homofil adopsjon, og heller ikke gir sivilrettslige partnerskap mellom homofile full ekteskapelig status.

Sånn sett har Ursula von der Leyen et slags poeng når hun trekker en linje fra Polen og Ungarn, som heller ikke er LHBT-underkastede, til Italia. Men det virker mot sin hensikt når hun bruker denne assosiasjonen til å true Italia. Selv tidligere statsminister Matteo Renzi, som tilhører venstresiden, har kritisert EU-kommisjonens president for sine ikke altfor dulgte trusler.

På slutten av sitt ørtende smedeskrift mot Meloni registrerer faktisk NTB at deres egen analyse ikke gjelder i Italia:

For flertallet av italienske velgere er ikke spørsmålet om antifascisme og nyfascisme avgjørende for hvem de velger å stemme på, ifølge Lorenzo Pregliasco, sjef for meningsmålingsinstituttet YouTrend.

– De ser ikke på det som del av nåtiden, men som del av fortiden, sier han.

I velgerundersøkelser blir Meloni ansett for å ha en «konsistent og sammenhengende tilnærming til politikk», forklarer Pregliasco.

– Hun kompromisser ikke, sier han.

En antiglobalist som ikke kompromisser. Det går jo ikke an. Her blir alt tillatt.

Men mange, ikke minst i Italia, har nå innsett at globalismen er destruktiv. Det er ikke sikkert at den vinner på walkover. Kanskje det er noe i Trumps profeti fra FNs talerstol.

 

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.