Giorgia Meloni under et valgkampmøte i Napoli den 23. september 2022. Foto: Privat / Document.

Den globalistiske internasjonalen anklager Trump-leiren for ikke å respektere valgresultater, men delegitimerer selv valgresultater den ikke liker. Nå går globalistene løs på Giorgia Meloni allerede før hun er blitt valgt. Det er i praksis et forsøk på å gjøre det umulig for henne å styre, og dermed en ytterligere undergraving av det nasjonale demokratiet.

Det hittil mest slående eksemplet er uttalelsen fra EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen om at unionen har sine metoder til å hanskes med land som ikke bøyer seg for Brussel. Men noe slikt kunne kommisjonspresidenten bare ha sagt etter en massiv internasjonal kampanje for bakvaskelse av både Meloni og resten av den italienske høyresiden.

Søndag morgen er VGs Yngve Kvistad på krigsstien idet valglokalene åpner i Italia. Meloni sitter på «Benito Mussolinis ideologiske skuldre», hevder han. Det er hentet rett fra luften, for ingen kan peke på noe fascistisk i hennes eller partiet Fratelli d’Italias (FdI) politiske uttalelser, stemmegivning, program eller øvrige virke.

Men i verdens eldste yrke er det ikke så nøye med etterretteligheten. NTB pumper opp den italienske venstresidens forgrunnsfigur Enrico Letta ved å omtale ham som en «politisk tungvekter», selv om han knapt har satt politiske spor.

De samme artiklene kan man lese i venstremedier Europa rundt. Og i praksis er dette en ren resirkulering av den italienske venstresidens forsøk på å tilsvine FdI og Giorgia Meloni internasjonalt. Meloni kommenterte selv fenomenet her forleden: «Dette går ikke utover meg, for jeg mister ikke velgere på den måten, men det går utover Italia, og det er svært alvorlig.»

Den internasjonale delen av valgkampen er altså blitt viktigst. Merkelig nok er det ingen som spør seg hvorfor hun er Italias mest populære politiker og leder partiet som ligger øverst på meningsmålingene. Velgernes mening er ikke lenger av interesse.

For den globalistiske internasjonalen er sitt eget overhus, og skal man finne dets nåde, må man underkaste seg. Og mediene er ikke lenger talerør for folk flest, mens de sosiale mediene befester situasjonen med politiske algoritmer.

Det å vinne et nasjonalt valg er derfor bare det første hinderet på veien til å kunne styre et land, for hvis globalistmonsteret og deres PR-organer finner det for godt, kan de sammen delegitimere velgernes dom og gjøre det umulig for deres foretrukne kandidat å styre.

For dem som fremdeles ikke har glemt at demokrati betyr folkestyre, innebærer det at globalismen og dens maktapparat opphever demokratiet.

Hvis vi tenker etter, har kampanjene mot politikere som setter sine egne land først, pågått lenge. Demoniseringen av Israel handler mye om dette, men også Polen, Ungarn, Trumps USA, Bolsonaros Brasil – og nå altså Melonis Italia. Berlusconi selv var også gjenstand for kampanjer i sin tid som statsminister.

Da Berlusconi vant valg, benyttet man domstolene i forsøk på å rive ham ned. Når hans fjerde regjering måtte gå på grunn av usikkerhet om Italias gjeld, mens klart høyere gjeld aldri er et problem når Italia har Brussel-underkastede statsministre, vitner det om at nasjonale ledere også kan ryddes av veien med finansielle angrep.

I dag finnes det enda flere virkemidler i globalismens verktøykasse. Det eneste som truer den, er at vanlige mennesker forstår hvordan de blir omgjort fra borgere til undersåtter med verdenshistoriens sterkeste midler for tankekontroll.

Når Berlusconi, som trolig havner på vippen med Forza Italia (FI), i dag sier at han er garantist for at den neste regjeringen blir pålitelig, betyr det kanskje at han vet hvor grensen går når man skal utfordre Brussel og skape litt mer nasjonalt handlingsrom.

Meloni selv har utvilsomt tenkt nøye over hvordan denne balansen skal håndteres. Men først skal hun altså velges.