Jeg ferierer litt, og har derfor vært litt mindre aktiv enn normalt. Men i løpet av ferien passerte jeg mine første 18 måneder som skribent for Document. Nesten samtidig passerte jeg 2000 publiserte saker. Jeg har fått en ny familie.

De fleste av våre lesere kjenner kanskje til at jeg i august 2020 mistet levebrødet over natten. Jeg ønsker ikke å gå inn på dette, men poenget var som følger: Jeg hadde passert 50 år og trodde det var utenkelig at noen ville ansette meg.

Jeg hadde ingen rett til arbeidsledighetstrygd, siden jeg var selvstendig næringsdrivende. Så da så fremtiden rimelig mørk ut.

Men så fikk jeg massiv støtte, selv om Twitter-venstre selvsagt fortsatt hater meg. Det betyr ingenting, men den støtten jeg fikk varmet.

Interessant nok, og svært oppløftende sånn rent personlig, fikk jeg støtte fra fremtredende politikere i alle mulige merkelige partier. Selv Venstre, Ap og Rødt. De vet hvem de er, og de forstår hvor mye det betydde.

Enkelte ville gi meg penger, slik at jeg kunne klare meg. Jeg takket nei, og ba dem heller støtte meg hvis jeg faktisk produserte noe av verdi.

Rebecca Mistereggen støttet meg i en kommentar i Document. Så skjedde det mye frem og tilbake. Men fra 1. januar 2021 startet jeg som skribent i denne nettavisen, riktignok publiserte jeg noen saker før denne datoen.

Måten jeg ble møtt på var som å bli adoptert av en ny familie.

Hanne Tolg er jo den som styrer økonomien, og den jeg måtte forhandle med. Jeg hadde egentlig ingen muligheter til å stille noen krav. Men vi ble enige i løpet av noen få minutter.

Så forsto jeg selvsagt at avtaler går to veier. Det forventes en innsats når man jobber for Document. Vi tuller jo alltid litt om at vi er redd for Hanne. Men hun er en perfekt sjef, som stiller krav og holder orden på sysakene.

Redaktør Hans Rustad ønsket meg velkommen, og det må trolig ha blitt diskutert internt, antar jeg. For det var en viss risiko involvert. Men Rustad er glad i skauen, bikkjene og enkle ting, så han sa bare velkommen. Og han gir meg stadig utfordringer. En stor takk til den evige optimisten som skapte Document.

Øyvind Thuestad hadde jeg allerede litt kontakt med, men han var en av de som tok virkelig godt imot meg. Og han beviser gang på gang at han trolig er Norges beste krimreporter. Dessuten er han journalist i ryggmargen, og lærer oss legfolk mye.

Geir Furuseth hadde jeg mye digital kontakt med i starten, men av tilfeldige grunner tok det litt tid før vi møttes i virkeligheten, og det profesjonelle samarbeidet har fungert meget bra hele veien, selv om Geir har hatt litt helsemessig trøbbel. Geir er en kriger.

Tore Kristiansen har jeg så vidt møtt, men vi kommuniserer nesten daglig via digitale medier, og samarbeider godt, slik jeg ser det.

Kjell Skartveit skriver kommentarer hver søndag, og har vært gjest i mitt hjem for en enkel servering. Vi har felles fokus på denne kjønnsideologien. Ingen av oss støtter vold mot folk som har en annen legning, det burde være åpenbart. Men kanskje det er noe som forsvinner eller forvitrer på veien, hvis menn kan føde og alle andre kan ta abort. Man må stille spørsmål, i det minste.

Så dukker det opp nye fjes. Helena Edlund, som jeg pleier å kalle vår åndelige veileder fra Sverige, her jeg samarbeidet mye med, og hun er fast gjest hos meg de gangene jeg er programleder for Doc-TV.

I tillegg har hun hjulpet meg personlig, når jeg har hatt personlige ting å ta opp. Hun er en klippe, en soldat, og en prest.

Noen jeg virkelig vil hylle er våre fantastiske teknikere. Lars og Dan, takk for all hjelp, og hyggelig samvær. Innsatsen dere legger ned er enorm. You’ll Never Walk Alone!

Kent Andersen skriver knallbra om klimaidiotiet. Han gir ut bøker som faktisk forutser fremtiden, og som leserne setter pris på. Og i tillegg har han, sammen med Rebecca, klart å skape et vilt morsomt konsept gjennom Ukens Sammenzurium.

Vi har andre bidragsytere, noen av disse ser ikke dere lesere så mye til. Vi har folk som sjekker om vi har skrivefeil, og alltid signerer sine påpekninger til meg med YNWA.

Vi har moderatorer som gjør en vanskelig jobb, helt frivillig. Vi har andre støttespillere. Vi er en liten flokk.

Så har vi Christian Skaug, som styrer vårt forlag og er en av landets dyktigste skribenter. For meg personlig har disse Doc-TV sendingene som styres av Rebecca, mens jeg og Christian sklir litt ut her og der, vært høydepunktene i min tid i denne merkelige familien.

Skaug forsøker å skjule sin litt rurale bakgrunn bak et distingvert og hyperintellektuelt ytre. Mens jeg forsøker å skjule mine kunnskaper bak en litt røffere image.

Så holder Rebecca oss i ørene. Da blir det OK.

Lesere, seere og kritikere – alle som abonnerer og alle som kommenterer, dere er våre arbeidsgivere. Kritikk ønskes velkommen, så lenge sakligheten er mulig å spore. Vi lar oss ikke krenke.

Dere som kommenterer, sender oppmuntrende ord, tipser. Dere betyr noe. Document er ingenting uten lesere. Og vi tåler godt uenighet.

Allikevel er det uunngåelig for meg personlig å ikke fremheve Rebecca. For hun var den første som støttet meg. Og derfor er hun min venn for livet. Slik virker lojalitet for en gammel offiser.

Men aller øverst på pidestallen er leserne. Uten dere kan vi ikke eksistere. Ta vare på dere selv og familien. Tøffe tider er rett rundt hjørnet.

Da er det godt å ha en stor familie!