Knivdesperadoen på Bislett ble dømt for drapsforsøk for elleve måneder siden. Allerede tirsdag var Rustam Louis Foss på frifot. Politiet var tvunget til å skyte ham fordi samfunnet mislyktes i å beskytte oss.

Én ting er terroristen i Thereses gate, men hva med underskogen av muslimer som støtter ham? Hva med sympatierklæringene, blomsterhavet, de tente lysene? Noen er sikkert tent i ekte sympati med en person noen sørger over. Men den nagende tvilen er der: Hvor mange blomster ble lagt ned, hvor mange lys ble tent, i sympati med muslimen Rustams angrep på de vantro?

Dette er ikke en fjern, teoretisk lek. Jeg kommer tilbake til det.

Statens legitimitet

En stats legitimitet hviler på et helt fundamentalt premiss: Den må sørge for borgernes sikkerhet og trygghet. Kan den ikke dét, trues selve fundamentet. Tilliten til staten, til samfunnet. Dette er svært farlig. I ytterste konsekvens truer anarki og kaos. Vi er ikke der nå, men vi gjør klokt i å ta signalene. Det er bare fire uker siden en muslim drepte fem på Kongsberg, også han utstyrt med «stikkvåpen».

Både Espen Andersen Bråthen og Rustam Louis Foss var muslimer. Det vil si: Bråthen var det helt til politiet avskiltet ham. Etter kort tid fikk vi høre at han «ikke har gjort dette veldig seriøst», altså konverteringen til islam. Med Rustam er det litt vanskeligere å desavuere hans religion.

To ganger har han truet og stukket folk med kniv. For to år siden var han nær ved å drepe en mann. Både i 2019 og på tirsdag ropte han «Allahu akbar!», men ifølge politiinspektør Grete Lien Metlid er det ingenting som tyder på terror.

– Vi er kjent med at han skal ha ropt dette, men det er ikke noe som understøtter at dette skal være knyttet til terror.

Et privat foto, grundig sladdet og publisert av VG, viser Rustam tre dager før angrepet på Bislett. Han holder Islamsk Stat-fingeren i været. Et helt umiskjennelig symbol.

Rustam Louis Foss var «en barnevennlig fyr og en god venn. – Han var en engel. En helt nydelig person. Alle elsket ham, det er det ingen tvil om, sier bestevennen til VG.» Privat foto.

Som kollega Erling Marthinsen kommenterte: VG forbigår den symboltunge gesten på bildet fullstendig. Det nevnes ikke med et eneste ord i artikkelen.

Vet ikke VG bedre? Det er helt usannsynlig at ingen i avisen skjønte dette. Likevel settes lyddemperen på. Det spilles med sordin. Rekk opp hånden den som tror at VG ville vært like taus om det var et bilde av en terrrorist som holdt hånden opp til Hitler-hilsen.

Vi så fingeren så sent som for to uker siden, da Document omtalte at de terrordømte brødrene Valon og Visar Avdyli var siktet og internasjonalt etterlyst for drapet på Mortensrud 7. oktober. Da publiserte vi dette bildet av Valon:

Valon Avdyli (t.v.), avbildet sammen med Djibril Abdi Bashir i Syria. Begge ble dømt for IS-deltakelse. Foto: PST.

Hva skjer med tilliten til mediene når de ikke klarer å snakke ærlig om helt åpenbare ting? Forhold som svært mange kan se og tolke selv, som IS-fingeren?

Da undergraver mediene tilliten til seg selv, akkurat som staten gjør det når den ikke klarer å opprettholde sikkerheten og tryggheten i våre gater.

Samfunnet lyktes ikke i å beskytte oss mot Rustam. Oslo tingrett dømte ham til tvungent psykisk helsevern i fjor, men noe sviktet fatalt. Det er lett å fastslå. For to år siden truet han fem personer med kniv på Grünerløkka i Oslo. Lehnnon Austria Dominguez ble nesten drept etter å ha blitt knivstukket ni ganger.

For dette ble han for elleve måneder siden dømt til tvungent psykisk helsevern. Men allerede tirsdag var han altså på frifot.

Flere voldsdommer

Hvorfor? Rustam hadde flere voldsdommer; vold mot politiet (2015), dom for fullstendig uprovosert vold mot en anleggsarbeider (2018), og dom for drapsforsøk for mindre enn et år siden.

Før dommen i 2015 var han bøtelagt fem ganger for ordensforstyrrelser, og 14. august 2014 også for å unnlate å følge politets pålegg. Dette var bare en måned forut for saken som førte til 21 dagers fengsel for vold mot politiet i oktober 2015.

11. november 2017 tok han seg gjentatte ganger inn på en byggeplass i Møllerveien i Oslo og slo en anleggsarbeider i hodet og sparket ham i kneet slik at han ble påført en avrivning på fremre korsbånd og fikk skader på menisken.

Han hadde vært på fest hele natten og hadde inntatt både alkohol og kokain, og «var svært ruset», ifølge dommen.

På morgenkvisten kom han gående i Møllerveien 4, ved Vulkan-området.

Vitner har forklart at «tiltalte skrek og ropte, og oppførte seg svært aggressivt.»

Arbeiderne ba ham om å forlate plassen. Rustam nektet, var svært aggressiv, og slo mot en av arbeiderne med knyttet neve. Arbeiderne førte tiltalte ut av plassen med fysisk makt. Han klatret over gjerdet og tok seg inn på byggeplassen igjen to ganger til.

Etter hvert tok tiltalte tak i og ristet nettinggjerdet som sperret byggeplassen, slik at det veltet. Fornærmede gikk bort til gjerdet for å sette det opp igjen. Han sto vendt delvis bort fra tiltalte, med siden til, idet tiltalte kom løpende mot ham og slo et knyttneveslag mot hodet hans. Slaget traff like over fornærmedes høyre øre, og resulterte i at arbeidshjelmen falt av.

Fornærmede forklarte at han i ren refleks tok tak i tiltaltes armer for å forsvare seg. Tiltalte sparket så hardt til fornærmede. Sparket traff på innsiden av venstre kne, som resulterte i at fornærmede mistet balansen og falt. Han fikk smerter i kneet, og umiddelbart problemer med å stå og tråkke på benet. De andre arbeiderne på stedet kom løpende til, tok tak i tiltalte, førte ham ut og la ham i bakken mens de varslet politiet, som kom til stedet kort tid etter.

«Selv om sparket av fornærmede og vitne ble beskrevet som hardt, er retten usikker på om sparket var målrettet og bevisst rettet mot fornærmedes kne eller ben. Som følge av denne tvilen med hensyn til tiltaltes skadeforsett finner retten ikke grunnlag for å domfelle etter straffeloven § 273», skriver retten, og viser til bestemmelsen om kroppsskade.

I stedet ble Rustam dømt for grov kroppskrenkelse.

I personundersøkelsen som ble fremlagt for retten heter det: «(…) Siktede gir inntrykk av å være usikker på egen fremtid, samtidig som han har mål og ønsker for livet videre. Han fremstår som åpen og mottagelig for hjelp og bistand, samtidig som han ikke har benyttet seg av tilbud som behandling ved Lovisenberg DPS (Distriktspsykiatrisk Senter, red. anm.).»

Siktede gir videre inntrykk av å ha utfordringer med relasjoner over tid og kan ikke vise til personer han har tillitsforhold til. Siktede har i samtale med personundersøker vært åpen om sitt forhold til rusmidler, og det kan ikke utelukkes at bruk av rusmidler kan ha hatt en innvirkning på ustabil og kaotisk livsførsel.

Hadde «ikke riktig kjemi» med psykologen

Ansvarlig for personundersøkelsen var ifølge dommen usikker på om Rustam ville være stand til å følge opp avtaler og rammer for en eventuell samfunnsstraff.

Tiltalte kunne ikke fremlegge dokumentasjon på at han var i et planlagt behandlingsforløp for sin rusavhengighet og sine psykiske utfordringer, fremgår det av dommen. Han hadde ikke «riktig personkjemi med psykologen»:

Det fremgår av personundersøkelsen og tiltalte forklarte at han har tidligere hatt samtaler med en psykolog ved Lovisenberg DPS, men at han ikke har møtt opp til alle avtaler. Tiltalte forklarte at dette skyldtes at han ikke hadde riktig personkjemi med psykologen og at opplegget ikke har fungert for ham. Han opplyste at han nå, ved hjelp av P22 og fastlegen, har bedt om å bli henvist til en psykiater. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for slik henvisning.

Samfunnsstraff for vold

«Den korte perioden tiltalte har vært rusfri og det faktum at det ikke foreligger et konkret videre behandlingsopplegg, taler mot at det foreligger en tilstrekkelig klar rehabiliteringssituasjon til å begrunne samfunnsstraff», skriver retten. Og likevel:

Slik saken ligger an har retten likevel, under sterk tvil, kommet til at de individualpreventive hensynene må veie tyngre enn de allmennpreventive, og at samfunnsstraff bør idømmes. Dette begrunnes hovedsakelig i at tiltalte har vist en positiv utvikling siden hendelsen, og at han fremstår som oppriktig motivert til å starte behandling, fullføre skolen og få orden på livet sitt. Dette ble bekreftet av vitne Thomas Storaker Pyke, som er faseleder ved P22. Pyke forklarte at tiltalte er ved et veiskille i livet, samt at tiltalte er bevisst på egne problemer og behovet for videre oppfølging. Dette samsvarer etter rettens syn med beskrivelsen i personundersøkelsen.

Rustam Louis Foss fikk, «etter en samlet vurdering», 90 timers samfunnsstraff.

«Denne saken og tiltaltes tidligere straffehistorikk, viser dessuten at det er nær sammenheng mellom de kriminelle handlingene han har begått og hans rusproblem», skriver dommer Ina Aanerud, lagdommer Mats Wilhelm Ruland og meddommerne Maren Jakobsen og Øystein Grønning.

Sjokkert over at han var på frifot

Så kom altså dommen fra desember i fjor: tvungent psykisk helsevern etter nesten å ha lykkes i å drepe filippineren Lehnnon Austria Dominguez, som jobbet for Maritastiftelsen.

Dominguez ble sjokkert da han etter tirsdagens angrep forstod at Rustam var på frifot.

– I rettssaken sa jeg at han kunne gjøre dette igjen. Han var en farlig mann. Blikket hans var helt svart da han angrep meg. Selv da jeg lå under ham, gjøv han løs på meg, sier han på telefon fra Filippinene til Dagbladet.

Alt dette utgjør historien om et varslet angrep, historien som nesten uavvendelig førte til skuddene i Thereses gate tirsdag.

Hissige reaksjoner

Men hvorfor blir folk så sinte – ja, hissige – over at dette påpekes? Rustam er jo et offer for en systemsvikt, ikke sant? Det er systemet, i særdeleshet psykiatrien, som sviktet ham, mener mange. Jeg har det siste døgnet fått passet mitt påskrevet på Facebook: Hvorfor mistror jeg Rustams familie og venner deres sorg? Blomstene og de tente lysene på åstedet?

Lys tennes på åstedet i Thereses gate. Foto: Øyvind Thuestad.

Jeg har forsøkt å forklare at jeg reagerer på sympatien med knivdesperadoen, i kontrast mot den fullstendig fraværende sympatien med politiet, de som med fare for sine egne liv gjorde alt de kunne for å verne oss. Og ikke minst mangelen på utrykk for sympati med politibetjenten som ble skadet i arbeidet med å beskytte oss alle.

Nok en gang får vi høre at det var «systemet» som sviktet. Helsevesenet, psykiatrien, som ikke har fulgt godt nok opp.

Lignende anklager kom etter at Marie Skuland (17) i 2017 ble drept av ei afghansk jente (16) på Sørlandssenteret i Kristiansand. Kollega Christian Skaug kommenterte:

Det er helsevesenets feil at jenta begikk drap, sies det. Nei, det er politikkens feil at faren hennes kom hit. Det er ikke helsevesenet som skal granskes, det er norsk utlendingspolitikk. Den skal omgjøres for å ivareta nordmennenes beste. Nå.

Terroristen dyrket som en helt

I 2015 skjøt og drepte Omar Abdel Hamid el-Hussein to mennesker i København, Finn Nørgaard (55) ble drept ved Kruttønden, hvor Lars Vilks-komiteen holdt møte, Dan Uzan (37) ble drept mens han bevoktet synagogen i Krystalgade. Fem politimenn ble såret. Angrepet omtales som det verste terrorangrepet i Danmarks historie.

Omar Abdel Hamid el-Hussein, som selv ble skutt og drept av politiet, ble dyrket som en helt av mange muslimer etter terrorangrepet.

På stedet hvor el-Hussein ble drept, troppet flere titalls hettekledde opp og fjernet alle blomster som var lagt ned. De sa at blomster var «uislamsk». I stedet satte de opp en plakat.

De unge muslimene satte opp en plakat med teksten: «Hvil i fred. Må Allah være dig nådig», før de gikk ned på kne foran drapsstedet.

»

«

42-årige Bilal Gurleyek satte sig på knæ og lagde en seddel på jorden. Han lagde den foran de mange blomster, som forbipasserende dagen igennem havde lagt på jorden foran det sted, den 22-årige Omar Abdel Hamid el-Hussein natten til søndag blev skudt og dræbt af politiet.

På sedlen annoncerer Bilal Gurleyek, at dette sted fremover skal blive mødested for landets muslimer.

»Jeg tager stor afstand fra hans gerninger, og jeg har et stort problem med islamister. Men jeg er kommet her i dag, fordi han blev født som muslim, og han døde som en muslim, og som muslim føler jeg, at det er min pligt at komme og bede for ham,« siger Bilal Gurleyek, der ikke kendte den formodede gerningsmand, men som nu vil starte en ny tradition i Nørrebros nordvestkvarter i København:

Hver fredag vil han invitere andre muslimer fra kvarteret til at komme og bede for Omar Abdel Hamid el-Husseins »muslimske sjæl«. Allerede nu har Bilal Gurleyek talt med en lang række mænd fra kvarteret, som også vil gøre Svanevej til et fast bedested hver fredag. (Jyllands-Posten)

Drapsstedet ble et kultsted.

Ekstrabladet snakket med en av de unge muslimene, Abdullah.

Abdullah var blandt gruppen, og han fortæller til Ekstra Bladet, at han er taget ud til stedet for at vise sin støtte til sine muslimske brødre.

– Der er mange forskellige meninger om, hvad der er sket. Nogen er glade for det, mens andre er kede af det, fordi nu tænker alle danskere på ekstremisme og islam er skidt. Men sådan er islam ikke. Det er også en fredelig religion, men på den anden side, så er det jo ikke os, der har gjort noget. Vi var derhjemme og pludselig kommer ham der tegneren og tegner vores profet, siger Abdullah til Ekstra Bladets udsendte reporter.

Så de er selv uden om det?

– Ja, de er selv uden om det 100 %.

Hundrevis æret terrroristen

Hundrevis av muslimer møtte opp ved moskeen for å ære terroristen Omar Abdel Hamid el-Hussein da han ble begravet 20. februar 2015 – etter sigende dobbelt så mange som ved en vanlig fredagsbønn.

Flere hundrede mennesker var i eftermiddag samlet ved moskéen på Dortheavej i Københavns Nordvestkvarter for at tage afsked med den 22-årige attentatmand Omar Abdel Hamid el-Hussein, der blev skudt og dræbt af politiet søndag morgen efter selv at have dræbt to civile og såret fem betjente.

Langs husmuren udenfor lå en række muslimer i vinterjakker og bad, mens fredagsbønnen blev afholdt indenfor. Herefter var der et kort mindeord for den afdøde, hvorefter hans hvide kiste blev båret ud af moskeen og placeret i en rustvogn.
Etter seremonien i moskéen i København ble el-Hussein begravet i Brøndby. 400 kom da innom graven for at hedre terroristen.

Efter ceremonien kørte rustvognen mod den muslimske begravelsesplads i Brøndby, hvor Omar Abdel Hamid el-Hussein blev stedt til hvile i en grav i det fjerneste hjørne af gravpladsen set fra indgangen.

Omkring 200 mennesker var samlet omkring hans grav – kun mænd – og en lille gravko sørgede for at fylde graven op med jord, efter at kisten med liget af gerningsmanden fra de to attentater var blevet sænket i jorden. Politikens reporter vurderer, at der har været omkring 400 mennesker forbi graven i forbindelse med begravelsen. Mange journalister og fotografer var forsamlet ved indgangen, hvor de tog opstilling på en jordvold for at få bedre udsyn over gravpladsen. (Politiken)

Politiken rettet senere sin artikkel til at flere tusen hadde møtt opp ved moskeen.

NRK fastslo at minst 500 møtte opp ved den muslimske gravplassen i Brøndby utenfor København for å delta i begravelsen. De fleste var unge menn, kledd i svarte jakker. Flere av dem hadde dekket til ansiktene sine.

Over 50 blomsterbuketter og ditto tente lys på åstedet i Thereses gate i Oslo tirsdag kveld. Foto: Øyvind Thuestad.

Etter attentatene hopet det seg opp store mengder blomster og lys der terrorist Omar Abdel Hamid el-Hussein ble skutt og drept av politiet.

Akkurat som i Oslo tirsdag.

De sørger over den drepte knivmannen, Rustam Louis Foss. Hvor er støtten til og sympatien med politiet, som gjorde alt de kunne for å stoppe knivdesperadoen? For dem som trolig reddet liv? For politibetjenten som ble skadet mens han ofret seg for å beskytte oss?

Jeg gikk hjemover fra åstedet på Bislett tirsdag kveld, både nedslått og skremt over et omen om en mørk fremtid.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!