Åstedet på Bislett i Oslo er i ferd med å bli et kultsted. Et sted hvor man går for å anklage det norske samfunnet for å ha «sviktet» – men også for noe mye mer skremmende.

Klokken nærmer seg 16 på lørdag. Jeg går opp Thereses gate for å nå polet før det stenger, som vanlig i siste liten. Allerede ved rundkjøringen legger jeg merke til det: Mange kvinner bærer buketter med roser, noen hvite, noen røde.

Ved åstedet utenfor blomsterbutikken stopper jeg og spør noen unge menn: Skal det være noe arrangement her nå? De svarer at det skal være en minnestund med blomster og lys. Folk skal gå i tog fra rundkjøringen og opp til åstedet.

De spør om jeg kjenner Rustam, jeg svarer benektende, og sier jeg er journalist.

– Hvor jobber du?

– Document.

– Document!?

Det nærmest ropes ut, som en anklage. Men de er tydeligvis litt i tvil:

– Hvem er det som utgir Document?

Jeg svarer unnvikende, sier at jeg må gå ned til rundkjøringen for å følge med på det som skjer der, og fjerner meg raskt.

Nye landsmenn – og norske kvinner

I mellomtiden har det samlet seg langt flere mennesker ved rundkjøringen utenfor Bislett stadion. De toger oppover Thereses gate med blomster i hendene. Anslagsvis to tredeler er nye landsmenn, resten nordmenn – eller mer korrekt: nordkvinner. Det er ikke mange norske menn å se.

Når de samler seg rundt åstedet utenfor blomsterbutikken, er det en flokk på rundt 200 mennesker. Er alle disse familie og venner av Rustam?

Jeg tar bilder. En mann henvender seg til meg:

– Kjente du Rustam?

Jeg avkrefter. Han sier han kjente ham gjennom treningsstudioet han gikk på; han var hans instruktør i kampsport. Han forteller at han er tyrker og har bodd lenge i Norge, over 40 år. Han påpeker at Breivik ikke ble skutt, og hvorfor dét? Jeg viser til at han faktisk overgav seg. Dét gjør ikke særlig inntrykk. Han begynner på en utlegning om at det var helt unødvendig av politiet å skyte Rustam. De kunne skutt ham i benet.

Jeg argumenterer forsiktig imot, sier at det ikke er lett å treffe når tiden er knapp og marginene små, men tar meg i det. Det er hverken tid eller sted for å starte en diskusjon. I stedet spør jeg om han oppfatter at det er mye aggresjon mot politiet. Svaret kommer kontant, nærmest oppgitt:

– Hva tror du?

Politiet må skyte og drepe for å beskytte oss. Alternativet er mye verre

«Politi-brutalitet»

Ved «minnestedet» har det kommet stadig flere blomsterbuketter og lys, men også skriftlige meldinger.

Foto: Øyvind Thuestad.

Jeg har stoppet og studert dem flere ganger. Lørdag registrerte jeg først kritikk mot politiet: «Police brutality», men også noe annet, langt mer spesifikt og urovekkende: «Gud vil ta et raskt oppgjør for din rett (…) Står i Guds loven, alle tar sin rett til slutt». Teksten er undertegnet av Firas H. (anonymisert av Document).

Document har beskåret bildet for å anonymisere brevskriveren. Foto: Øyvind Thuestad

– Alle skal ta sin rett

«Gud vil ta et raskt oppgjør for din rett». Det uttrykkes et ønske om et «oppgjør», ja, mer enn et ønske, det er noe uavvendelig: «Alle tar sin rett». Det settes ikke kun lit til Gud; alle skal ta sin rett.

I mitt stille sinn tenker jeg på politifolkene som var involvert på tirsdag. Jeg håper de blir tatt vare på av sin arbeidsgiver. At deres identitet forblir beskyttet.

VG har omtalt samme minnestund. Avisen legger vekt på hvilket fantastisk menneske Rustam var, og intervjuer frilansskuespiller Trude Follum, en av initiativtakerne. Hun mener det er viktig «å få frem et bredere bilde av vennen».

– Rustam er en av de snilleste jeg vet om. Han hadde veldig stor kjærlighet til folk rundt seg. Han hadde mye omsorg og tok vare på dem han brydde seg om, men også dem han ikke kjente. Han var blant dem som så sårbare mennesker, uteliggere. Han anerkjente dem med et nikk og et smil. Det er en stor tragedie, sa Follum om skuddene på Bislett som tok livet av vennen.

Mye omsorg for «dem han ikke kjente»? Sånne som Lehnnon Austria Dominguez, som han knivstakk ni ganger i 2019? Som overlevde som ved et mirakel? Og de fem andre han truet med kniv den dagen? Dem han løp etter med kniv på tirsdag? Politibetjenten han knivstakk? Hva med bygningsarbeideren han angrep i 2017? Politifolkene han angrep i 2015?

Hvorfor var de der?

Hva tenker de rundt 200 menneskene som var samlet i Thereses gate lørdag? At de var med på en minnemarkering, eller på en politisk markering? Eller noe helt annet? For Rustam hadde ikke 200 nære venner og familie, det kan utelukkes.

Så hvorfor var de der?

Det vet de bare selv.

Vi andre kan bare observere hva som skjer. Kultstedet som er i ferd med å etableres i Thereses gate, er ikke et godt tegn.

Flere hundre samlet seg lørdag ettermiddag ved åstedet hvor Rustam Louis Foss ble skutt og drept av politiet tirsdag. Foto: Øyvind Thuestad

 

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂