Grøsserfilmen «The Empty Man» (2020) kjøres nå på Viaplay-TV til skrekk og henrykkelse for voksne i alle aldre. Det er en selsom blanding av krim og overnaturlige hendelser som holder spenningsnivået høyt og driver handlingen fremover. En privat etterforsker er på let etter en forsvunnet skoleungdom og starter dermed søket blant venner og venninner i skolemiljøet. I samtaler med noen av dem blir det fortalt om merkelige og mystiske opplevelser. Det dreier seg om en spesiell kontakt med «The Empty Man» som kommuniserer gjennom frykt og åndelig veiledning.

I filmen er «The Empty Man» en slags usynlig profet, et mytisk og skrekkskapende vesen som forhekser ungdommene og propper hjernene deres med filosofiske ideer og en virkelighetsforståelse der all kunnskap er falsk og individet en historisk konstruksjon. Disse filosofiske grunnideene er pakket inn i et mytisk språk og en mystisk atmosfære som sniker seg inn i sinnet på ungdommer uten at de vet hvor det kommer fra. Kommunikasjonen er magisk og tar sikte på at de utvalgte må tømme sitt sinn for alle jeg-sentrerte forankringer og behov. Subjektet må dekonstrueres slik at alle mennesker blir som «The Empty Man», et åndelig og intellektuelt tomrom uten identitet.

Denne tenkningen om å utslette jeg-et er velkjent i mange religioner, særlig asiatiske, men dette grøsseraspektet og drapsbehovet er i slike sammenhenger helt fraværende. I denne filmen derimot er det selvutslettende prosjektet paret med skrekk og gru, skremsel og død. Etter hvert dukker det også opp en hemmelig kult som dyrker «The Empty Man». Ledelsen er stadig på jakt etter nye mottagelige medlemmer, derfor utspiller mye handlingen seg i området rundt den lille småbyens High School, som overraskende var oppkalt etter en kjent fransk filosof.

Dette er det sikkert ikke mange som har lagt merke til i filmens mange skrekkscener. Navnet «Jacques Derrida High School» dukker bare frem i forbifarten da kameraet streifer skolens hovedinngang. Jeg noterte meg hintet, og utvidet straks tolkningsrammen. Den kjente, amerikanske filmkritikeren John Fisk hadde også merket seg navnet og den filosofiske referansen, men trekker det ikke inn i tolkningen av filmen. Privatetterforskeren, som bare famler rundt i denne skrekk og gru-tåken tror fortsatt at det dreier seg om krimsaker.

Det forhindrer ikke at han gradvis blir influert av den mystiske kraften fra «The Empty Man». I sin etterforskning er han åpen for alle muligheter. Han ønsker å forstå motivene og drivkreftene i denne kultiske blandingen av drap og indre frigjøring, som tross all mystikken og volden må ha et utspring. Etter å ha gjennomlevd en rekke utrivelige skrekksituasjoner finner han omsider frem til «The Empty Man» som befinner seg i et slags koma på en medisinsk klinikk. I denne halvdøde tilstanden har han gjennom mange tiår sendt «meldinger» til kultens medlemmer.

Etterforskeren som har søkt sannheten om kulten og «The Empty Man» tar i sluttscenen frem pistolen og knuser skallen på den halvdøde tomhetstenkeren. Så snur etterforskeren seg rundt og ser kultmedlemmene stå i en krets omkring ham. Det er sluttscenen og sannhetens øyeblikk. Etter noen eviglange sekunder faller de på kne for ham. Dermed er ringen sluttet og den sannhetssøkende privatdetektiven er blitt utpekt til det nye overhodet for en kult som vil avskaffe sannheten og det individuelle mennesket.

Dette er ikke en filmanmeldelse, men et forsøk på å trekke noen konklusjoner ut fra det filmatisk heftige meningsinnholdet i filmen. I den grøss- og gru-dimensjonen som visuelt og emosjonelt forhekser oss betraktere merker vi ikke at filmen har et budskap, en insisterende og anskuelig mening om hva det vil si å være et fritt og frigjort menneske. Metoden er å tømme sinn og sanser for all overlevert kunnskap og samfunnsbaserte normer. Jacques Derrida kaller det en dekonstruksjon, en systematisk og målrettet nedbygging av det identitetslogiske subjekt og det sosialt konstruerte individ.

Nå er også Jacques Derrida død, men ikke hans filosofiske tenkning og kulturhistoriske kunnskap. Gjennom sine studier i psykoanalyse ble han også godt kjent med spøkelser, et tema som i freudiansk forstand handler om internaliserte figurer fra fortiden. Dette interessefeltet førte til et tett samarbeid mellom Derrida og den britiske filmskaperen Ken McMullen, som i 1983 laget filmen «Ghost dance». Derrida opptrådte også i filmen som ekspert. Hvorvidt han har opptrådt i «The Empty Man» er uklart. Han døde jo i 2004, men han kan ha hatt rollen som «The Empty Man», den halvdøde mannen på klinikken som privatdetektiven knuste skallen på.

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!