Den konservative medie-investeringen Bulletin er på randen av konkurs, og nå implementeres enda flere endringer. Men hvis tålmodigheten fra lesere og finansfolk er oppbrukt, kan Bulletin vise seg å være en gigantisk bjørnetjeneste for svensk konservatisme.

Det virket så bra. Med webpublikasjonen Bulletin ville Sverige endelig få en ekte konservativ publikasjon som en sårt tiltrengt motvekt til de venstreorienterte politiske stemmene som lenge har dominert svenske medier. Initiativtakerne siktet høyt: Målet var å lage en svensk ekvivalent til New York Times og Wall Street Journal. Men Bulletin har gjort reisen fra en nykommer til en flat sak på mindre enn to år.

At initiativet var etterlengtet, er bevist av at eierne Tino Sanandadji, Pontus Tholin og Atta Tarki klarte å tiltrekke kapitalrike investorer til prosjektet. Da Bulletin ble lansert 22. desember 2020, ble det kunngjort at startkapitalen utgjorde åtte millioner svenske kroner. I løpet av lanseringsuken fikk nettstedet 310.000 unike besøkende, 3,9 millioner svenske kroner i inntekter og totalt 4200 abonnenter. Tre måneder senere var antallet abonnenter nær 9000.

Rekrutterte Sveriges skarpeste blyanter

Den økonomiske suksessen kan i stor grad forklares av det sterke startfeltet – investorer våget å åpne lommeboken fordi Bulletin hadde klart å rekruttere. Paulina Neuding hadde bakgrunn som redaktør for nettmagasinene Kvartal og Quillette da hun ble Bulletins første sjefredaktør. Ved hennes side var Alice Teodorescu Måwe politisk sjefredaktør. Teodorescu Måwe er advokat med bakgrunn som kommunikasjonsstrateg ved Svenskt Näringsliv, redaktør i Svenska Dagbladet og politisk sjefredaktør i Göteborgs-Posten.

Noen av Sveriges skarpeste og mest fremtredende penner ble rekruttert som hovedforfattere: Per Gudmundson og Ivar Arpi med bakgrunn fra blant andre Svenska Dagbladet (SvD), og Susanna Birgersson fra Dagens Nyheter og Expressen.

Det at Bulletin lyktes med å rekruttere slike innflytelsesrike navn, skyldes sannsynligvis både at prosjektet var etterlengtet blant hovedforfatterne og at eierne var flinke til å betale. Ingen tør risikere en fast jobb ved Sveriges største mediehus utelukkende basert på ideologiske visjoner, i en bransje som er preget av økonomisk usikkerhet og prosjektansettelse.

Konflikter førte til avhopp

Fremtiden skulle dermed ha sett lys ut for Bulletin, men slik ble det ikke. I stedet begynte rykter om dype konflikter å strømme til omverdenen. I mars, bare noen få måneder etter lanseringen, ble innspilte lydfiler fra et internt møte lekket til media. Deler av innspillingen, når Sanandaji skjeller ut redaktørene, kan du lytte til her. Opptakene avslørte dype konflikter mellom eieren og redaksjonen, og Tino Sanandaji la deretter ut en rekke innlegg på sin Facebook-profil der han gikk til harde angrep på deler av redaksjonen.

Les også: Fullt kaos i nystartet høyreliberal nettavis i Sverige

De interne konfliktene førte til en kjedereaksjon. Først sluttet Paulina Neuding. Hun ble etterfulgt som sjefredaktør av Ivar Arpi. Men kort tid etter sluttet også Ivar Arpi, sammen med Alice Teodorescu Måwe, Susanna Birgersson og Fredrik Ekelund. Konfliktene førte også til at eierne krevde fratredelse av administrerende direktør Pontus Tholin, og han ble erstattet av Robert Löfgren.

Liberal sjefredaktør

I et forsøk på å forbedre et nå frynsete rykte og hente inn nye finansfolk, rekrutterte den tilslørte publikasjonen tidligere New York Times-ansatte Andrew Rosenthal til å bli Bulletins tredje sjefredaktør på seks måneder.

Men rekrutteringen av Rosenthal til en publikasjon som markedsførte seg som en konservativ stemme, viste seg raskt å være litt problematisk. Rosenthal, som håndterte oppdraget på avstand fra villaen i New Jersey, sa at han var politisk liberal, og i et profilert intervju med Svenska Dagbladet mente Rosenthal at han tok jobben som en ekstrajobb. At han som liberalist, med Black Lives Matter-flagg på terrassen, ble sjefredaktør for en konservativ publikasjon, forsvarte han med å si at «en svensk konservativ er fremdeles til venstre for demokratene».

Under intervjuet med SvD sa Rosenthal også at Sverige risikerte å bli et nytt Gaza – og at det var svenskenes skyld, fordi svenskene skapte en institusjonalisert rasisme og hadde en «snow flake-mentalitet» som gjorde det umulig for immigranter å komme inn i det svenske samfunnet.

Ikke overraskende endret den politiske betegnelsen på ledersiden seg fra liberalkonservativ til libertariansk konservativ i samme retning som Rosenthal tiltrådte.

Presten, meningslederen og hovedforfatteren Annika Borg overtok som politisk sjefredaktør 1. mai i år, men hun rakk knapt å lande i redaksjonen før hun trakk seg fra stillingen. Som en grunn angav hun sin journalistiske integritet.

En million i skattegjeld

I forbindelse med Borgs avgang i sommer publiserte Expressen informasjonen om at Bulletin var i finanskrise. Bulletin ble deretter oppgitt å ha en skattegjeld på en million kroner og en egenkapital som bare ville vare i noen uker.

Torsdag publiserte Dagens Opinion informasjonen om at de interne konfliktene fortsetter og at Bulletin har sendt søknad om gjenoppbygging til Stockholms tingrett. Dagen etter ble det kunngjort at publikasjonen hadde byttet administrerende direktør igjen – for tredje gang på et år. Ny sjef er Jannik Svensson, som har vært Bulletins podredaktør siden juni.

Spørsmålet som nå må stilles, er om det vi nå ser er Bulletinens siste skjelvende åndedrag, eller om publikasjonen igjen klarer å fremstå som en Fugl Føniks – om enn med svidde fjær? Det at Bulletins helse ikke er i god form, verken økonomisk eller omdømmemessig, kan selvsagt utledes av den økonomiske situasjonen, men også av skribentene.

Bulletin ble lansert med en line-up som inkluderte Sveriges mest fremtredende (og godt betalte) forfattere. De fleste av dem har forlatt redaksjonen i dag, og det samme har den konservative profilen. På den annen side ser det ut til at konfliktene og problemene vedvarer. Det er ikke noe som genererer penger, og samtidig som abonnementene slutter å bli fornyet og finansmennene tviler på avkastningen, er Bulletins saga kanskje over.

En bjørnetjeneste for konservative medier

Bulletin kan godt vise seg å gå over i historien som svensk konservatismes største medie-bjørnetjeneste. Gjennom stadige interne konflikter og en tilsynelatende uovertruffen mangel på fingerspitzgefühl blant eiere og ledelse har de på drøyt halvannet år klart å gjøre en investering på ti millioner til en hyggelig blogg, de har ødelagt viljen blant finansfolk til å investere i konservative medieprosjekter, og tømt svenske redaksjoner for konservative stemmer. Resultatet ble derfor ikke den utvidelsen av det svenske medielandskapet som eierne lovet, men en enda større ensretting.

Som prikken over i-en kan også alle landets venstreorienterte politiske redaksjoner glede seg over at de fortsatt er trygt på Sveriges medie-trone. Det konservative initiativet ser ut til å ha avskaffet seg selv.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!