«En gang i tiden var det ingen som skrev og sang bedre om Oslo enn deLillos eller Lillebjørn Nilsen. De er elskelige, men kan det være at virkeligheten disse artistene skildret, må gi tapt for et nytt Oslo? For i dag er det i større grad rapperen Musti, forfatteren Zeshan Shakar og komikeren Yousef Hadaoui som fanger hovedstadens sjel.» Dette skriver kommentator Nazneen Khan-Østrem i Aftenposten. Vi ser allerede i billedteksten at hun fryder seg over at det gamle må gi tapt og at det er innvandrerne som «fanger hovedstadens sjel».

Oslos urbane motkultur blir stadig mer innflytelsesrik, skriver Khan-Østrem. Hva er «motkultur»? Er det resultatet av den manglende integreringen som sammenfattes i dette ordet? Er nordmenn «medkultur» og innvandrere «motkultur»? Mot norsk kultur? Det kan virke slik i artikkelen hvor Khan-Østrem gleder seg stort over at befolkningen med «medkultur» er på vikende front.

Hun kaller de nye kulturrepresentantene fra Oslo øst for «kulturens fortropp». Er det denne som kommer før den virkelige kulturen, islam, tar over?

«Felles for dem er at de griper fatt i fortellinger rundt innvandring, rasisme, klasse, identitet og religion. På flere vis er de allierte med internasjonale, motkulturelle bevegelser som Black Lives Matter», skriver Khan-Østrem.

Hun sier at dette ikke er uventet for Oslo, som endrer seg på grunn av demografien nå som en tredjedel av innbyggerne i Oslo har røtter utenfor Norge. Hva om noen lagde et skuespill om hvordan det er å være norsk ungdom i Groruddalen? Om hvordan jentene presses til sex i festlige lag hvor «overgripere som ikke drikker» drar dem inn i skogen, eller hvordan livet ble etter å ha blitt slått og ranet av en gjeng som ville ha mobilen og Canada Goose-jakken din?

Khan-Østrem liker ikke ordet flerkulturell. Det er forslitt og gir assosiasjoner til noe arkaisk, sier hun og legger til at kultur er globalt. Norsk kultur er tydeligvis ikke interessant. Det er urban kultur som gjelder i Oslo. Og den er, som allerede nevnt, ikke lenger knyttet til Lillebjørn Nilsen eller deLillos. Når Khan-Østrem sier at hun ikke vil ha flerkultur, så fornemmer vi at det er norsk kultur hun ikke vil ha. Den er passé. Som et norsk flagg mot det globale pride-flagget.

«Finnes det en osloungdom i dag som ikke har slengt rundt seg ord som «wallah» (jeg sverger ved Allah, red.mrk) og «Gora» (hvit person, red.mrk)? spør Khan-Østrem.

Det får vi da inderlig håpe. Er dette noe vi skal hige etter? At norsk ungdom skal blande inn arabiske ord med hentydninger til Allah eller bruke fremmede kallenavn på hvite mennesker?

Khan-Østrem nevner i artikkelen en rekke innvandrere som setter sitt preg på kulturen i Det nye Norge.

«I sum er alle disse stemmene del av noe stort. De utgjør en kulturell motor. Den kommer til å bli enda mektigere fremover», skriver Khan-Østrem.

«Mektigere» er ikke et tilfeldig ordvalg. For her er det snakk om makt.

Islam tar ingen pauser – «Allah er større».

Aftenposten

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Kjøp Asle Tojes bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂