Hans og Sophie Scholl sammen med Christoph Probst i München i juni 1942. Alle tre var medlemmer av Weiße Rose, en tysk motstandbevegelse mot nazismen. Alle tre ble arrestert av Gestapo den 18. februar 1943, og henrettet med giljotin fire dager senere. Foto: George (Jürgen) Wittenstein / akg-images / NTB.

Mange i Tyskland vil denne søndagen markere at det er hundre år siden Sophie Scholl ble født. Hennes alt for korte liv minner oss om at det også under sivilisasjons­sammen­bruddet som skjedde i Tyskland før og under andre verdenskrig, fantes rettskafne mennesker med et nesten utrolig mot.

Selv i de svarteste øyeblikk finnes det lyspunkter, men lyset er skjørt, og nazistene tok livet av den unge Sophie.

I 1942 studerte hun biologi og filosofi ved universitetet i München, der broren Hans studerte medisin. Søskenparet hadde lenge vært forferdet over nazismen, ikke minst på grunn av antisemittismen. De var også oppvokst med eksemplet fra faren, en borgermester som hadde sittet i fengsel etter å ha kommet med en kritisk bemerkning om Hitler.

Hans og Sophie hadde en vennekrets som i utgangspunktet var mest interessert i kunst, kultur og filosofi. Sophie både malte og spilte piano. Det var ikke til å unngå at vennene fikk den nazistiske indoktrineringen av samfunnet langt opp i halsen.

Kretsen tok etter hvert form av en fredelig og intellektuell motstandsbevegelse mot nazismen som fikk navnet Weiße Rose. En av deres aktiviteter var å skrive å spre løpesedler med antinazistiske budskap, noe som skjedde flere ganger sommeren 1942, der man oppfordret til passiv motstand på et intellektuelt grunnlag.

Arbeidet var uunngåelig særdeles risikabelt, noe bevegelsens medlemmer utvilsomt var vel vitende om. Til slutt gikk det galt. Den 18. februar 1943 ble medlemmene som tilhørte kjernen i bevegelsen arrestert av Gestapo mens de spredte løpesedler ved universitetet. I forveien hadde Sophie kastet løpesedler ned i atriet til hovedbygningen ved Ludwig Maximilian-universietet fra øverste etasje, hvor hun ble observert og angitt.

Under en summarisk parodi på en rettergang sa Sophie at bevegelsen hadde skrevet ting som mange andre også tenkte, men ikke hadde mot til å si. Overmakten hadde sine metoder mot slike helter. Den 22. februar ble hun, broren Hans og Christoph Probst henrettet med giljotin i Stadelheim-fengselet i München.

Hva betyr min død hvis tusenvis av mennesker våkner til handling takket være oss? lød 21 år gamle Sophies siste ord.

Historien om den heroiske kvinnen er blitt filmatisert flere ganger, forrige gang i 2005 i filmen «Sophie Scholls siste dager», som bygger på et grundig dokumentarisk arbeid.