Veggmaleriet i Rosenkrantz’ gate i Oslo av kunstneren Gelawesh Waledkani

Det pågår en billedstrid i Oslo-mediene for tiden, der bakteppet er islam. Naturlig nok, islam er en billedfiendtlig religion, spesielt hva angår bilder av profeten Muhammed, men også overfor bilder der islamsk kultur blir fremstilt på en lite flatterende måte. I denne aktuelle striden er det to tyngdepunkter. Det ene at Aftenposten unnlot å trykke en karikaturtegning som kunne krenke muslimer, det andre at tyrkere bosatt i Norge, med full støtte av den tyrkiske ambassaden, vil ha fjernet et stort bilde/kunstverk opphengt i Rosenkrantz’ gate i Oslo.

Hittil har de fastboende tyrkerne her i landet, sikkert også med støtte av lettkrenkede nordmenn, luftet sin motstand mot kunstverket i mediene, og spesielt i Aftenposten. De har også kontaktet kulturkomiteen i Oslo, der deres forslag om å fjerne kunstverket ble nedstemt. Den tyrkiske ambassadøren har nå utfordret bystyret og oppfordret politikerne til å fjerne maleriet. Hans ankepunkt er at bildet er utstyrt med en tekst av Abdullah Öcalan, som er leder av PKK og dømt til livstid for terror i Tyrkia. Teksten er en hyllest til kvinners frigjøring, mens signaturen ifølge ambassadøren er en forherligelse av terror.

Aftenpostens forhold til karikaturtegningen er egentlig ikke et utslag av ikonoklasme, snarere en unnfallenhet på grunn av frykt for å krenke muslimer og islam. Det kommer klart til uttrykk i Kjetil B. Alstadheims kommentar om hvorfor avisen ikke trykket tegningen. Alstadheim er politisk redaktør i Aftenposten og er den person som må bære ansvaret for at karikaturtegningen ble stanset. I sin artikkel, som er et forsvar for denne avgjørelsen, mener han at den var riktig, «Men frykter at det var feil».

Presset fra de billedfiendtlige aktivister her hjemme har satt Alstadheim i et plagsomt dilemma: Skal han la seg presse av uberegnelige muslimer eller stå på ytringsfrihetens side. I første omgang faller han på kne for islam og stanser tegningen, som skulle ledsage en tidligere artikkel i avisen. Dermed gikk pressefriheten i dass, tydeligvis med så mange anfektelser og mye anger at han skrev en egen kommentar om sine åndelige kvaler og sin tvil. For å tydeliggjøre disse indre konfliktene og den redaksjonelle avveiningen, valgte han nå å publisere den refuserte karikaturtegningen.

Dermed kom pressefriheten frem igjen i Aftenposten, men først etter at redaktøren har vært igjennom dager med tro og tvil som han bekjentgjør for avisens lesere. Se, jeg har syndet, men fått troen tilbake! Enn så lenge, får vi tilføye. Alstadheims sjelegransking og syndsbekjennelse faller nok i smak hos de arrige muslimene og andre lettkrenkede støttespillere. De kan notere seg en halv seier, om ikke mer, for ved neste korsvei vet de at frykten truer pressefriheten i Aftenposten og andre norske medier.

Men alt dette handler jo ikke bare om pressefriheten, i like høy grad dreier det seg om kunstens frihet, om kunstverk skal fjernes fra det offentlige rom eller hindres på andre måter i å nå ut til borgerne. Her i landet er det tradisjon at kunstnerne har full frihet til å skape hva de ønsker. I vår kultur finnes det da heller ingen religiøse eller ideologiske overkikadorer som krever kunstverk fjernet. Selv om enkelte borgere kan bli krenket av et verk, er det en erfaring de må leve med. Den skaper da heller ikke frykt i befolkningen, slik den gjør når den tyrkiske ambassadøren i Norge forlanger aksept for sin billedfiendtlighet.

Ordet billedfiendtlighet er talende. Det forteller om en religion og kultur som er fiendtlig til bilder, og særlig kunstbilder, og vi har sett at denne fiendtligheten har slått ut i blodige kriger gjennom historien. Ikke rart at folk frykter for liv, helse og humør. Det er ikke mange årene siden en dansk karikaturtegner ble truet på livet og måtte få hemmelig adresse. Verre gikk det med det franske ukebladet Charlie Hebdo i 2015, da to muslimer tok seg inn i bladets lokaler og drepte 12 av de ansatte medarbeiderne og såret 11 andre.

Når den tyrkiske ambassadøren og hans støttespillere i Norge nå er ute og lufter sin billedfiendtlighet, har vi en viss peiling på hva den slags kan føre til, og det er noe helt annet enn at en politisk redaktør har havnet i et utrivelig dilemma. Kulturutvalget i Oslo kommune var derimot klinkende klare, der ble kravet om å fjerne kunstverket i Rosenkrantz’ gate kontant avvist. Her dreiet det seg primært om kunstnerisk frihet, i Aftenposten om pressefrihet, selv om utgangspunktet i avisen handlet om refusjon av en karikaturtegning. På det punkt ble redaktør Alstadheim utsatt for press fra en annen kulturs billedfiendtlighet, skjønt han i ettertid kom på bedre tanker.

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂