Kommentar

Byrådsleder Raymond Johansen orienterer om koronasituasjonen og hvilke tiltak som skal gjelde i Oslo fra onsdag 3. februar. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Byrådsleder Raymond Johansens maniske mas om at Oslos innbyggere skal ha førsterett på koronavaksine foran landets øvrige innbyggere, er et nytt eksempel på vår tids fremvoksende klasseskille: Oslo mot landet for øvrig.

Hvis det hadde dreid seg om behandling av ofrene for en pandemi, kunne prioritering av Oslo hatt noe for seg. Det er der de fleste tilfellene befinner seg, målt mot folketallet.

Men vaksine er ikke behandling. Det er forebygging. Vaksinen skal gjøre folk immune mot smitten, men blir ikke virksom før etter fire uker. Hvis Oslo skulle vaksineres så det monner, ville det ikke være vaksiner igjen til landet for øvrig. 

Ingen vet hvor neste utbrudd kommer. De siste dagene har Halden og Ulvik vært hardt hjemsøkt av smitten. I neste uke kan det være andre kommuner. Senhøstes var Rennebu kommune i Trøndelag så hardt rammet at sykehjemmet ikke lenger kunne driftes. Ordføreren gikk ut i mediene og ba sykepleiere som hadde anledning om å melde seg. Det gjorde sykepleierne. I løpet av et par uker gikk krisen over.

Når krisen ikke gjør det i Oslo, kommer det av at mange muslimer ikke oppfører seg lojalt mot smittevernreglene. Aftenposten meldte torsdag at halvparten av koronatilfellene i Oslo er i islamske miljøer. Raymond Johansen bør lære muslimene folkeskikk i stedet for å ta vaksinene bort fra sårbare landsmenn på Åndalsnes og Fauske til fordel for folk som er kommet til landet utenfra, men ikke tar skikken dit de kommer. 

Når byrådslederen mener innbyggerne i hans by er mer verdifulle og bør ha fortrinnsrett til vaksine, er det en avspeiling av motsetningene Oslo-elitene har bygd opp mot folk utenfor hovedstaden. Dette viser seg på de fleste samfunnsområder. I politikk, kultur og økonomi står en privilegert Oslo-opinion mot Østlandet for øvrig, mot Sør- og Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. 

En ser det i mange land. I USA står elitemiljøene på øst- og vestkysten mot dem Hillary Clinton i 2016 omtalte som «A basket of deplorables» – et knippe forkastelige. I Frankrike, Europas mest sentralstyrte land, har folk fra distriktene i gule vester i to år demonstrert i Paris mot å bli behandlet som annenrangs borgere. Dette mønstret ser vi igjen i land etter land: Økt geografisk avstand mellom de styrende og de styrte.

Den offentlige meningsdannelsen blir i stadig større grad preget av Oslo-elitenes ofte sære virkelighetsforståelse. Meningsmotstandere blir gjennomgående omtalt nedlatende. Hovedstadselitene oppfører seg ofte som om de eier landet alene. Distriktene får lide for elitenes hobbyer. Folk i grensetraktene på Østlandet må leve med ulven, som Oslo-miljøene har bestemt at de skal. Selv bor de på trygg avstand. Skog blir vernet i stor stil, slik at treforedlingsbedrifter må hente tømmer langveisfra fordi skogen i nærområdene er vernet.

Norge er slik sammenskrudd at verdiene skapes i distriktene – og settes over styr i Oslo. Lovund i Nordland skaper årlig eksportverdier for 7 millioner kroner pr. innbygger. Hvor stor er eksporten og valutainntjeningen på Bygdøy og Lambertseter? Jo større verdiskaping, desto dårligere veier, bredbånd og statsfinansierte kulturtiltak. Oslo får store kulturtiltak fullfinansiert av staten. I distriktene trengs bingo for å få malt samfunnshuset.

Folk i distriktene med andre synsmåter blir oversett og uglesett. Det er forklaringen på at Senterpartiet virker som en magnet på frustrerte velgere mens sentraliseringspartiet Ap blør. Mediene har opphørt å være et korrektiv til makta. De avspeiler i stedet elitenes holdninger – fordi de selv er en del av elitene. Enhver er seg selv nærmest.

Klassekamp i dag går ikke mellom ulike sosiale grupper, men mellom privilegerte Oslo-eliter og distriktene – mellom dem som produserer verdiene og de som forbruker dem.

 

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Les også