Sakset/Fra hofta

En mann med munnbind på T-banen i Oslo. Etter at myndighetene har registrert ny økning i antall smittede, avventer kollektivtransporten krav om at reisende må bruke munnbind. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

VG retter kameralinsen mot de døsige pendlerne som hutrer lett på perrongen. Det kjøres direktesending fra kollektivtrafikken i det ikke fullt så travle morgenrushet.

«Det var svært få som hadde munnbind», oppdaterer reporteren om passasjerer som for kort tid siden steg av på stasjonen, som om vanlige folks ferd til jobb var en form for sportsbegivenhet. Kalenderen viser 17. august, og helsemyndighetene har nylig anbefalt bruk av munnbind på offentlig transport.

Også NRK tar til T-bane, buss og tog for å konfrontere passasjerer. «Jeg har munnbindet i lomma», unnskylder en av dem seg med, og legger til: «Men det er jo så lite folk her nå, så jeg har ikke tatt det på.»

I september oppsøker statskanalen kollektivtrafikken nok en gang for å sette nordmenn uten ansiktsmasker i forlegenhet. Og det er virkningsfullt nok. De ser ut som forskremte harer i billyset.

Dekningen av påbudet i Oslo har vært nesten udelt positiv.

Det var ikke bestandig slik. Tvert imot advarte store deler av det norske pressekorpset mot frivillig bruk av munnbind i månedsvis. Da var det dem som talte for nytten av dette som et personlig tiltak som skulle settes i skammekroken. De ble anklaget for spredningen av farlig, villedende informasjon. Ikke bare var munnbind ineffektivt, lød dommen den gang, det kunne endog bidra til økt smitte.

«Hvis du bruker munnbind, så tar du deg oftere i ansiktet, der du er utsatt for smitte», kommuniserte Faktisk.no (et prosjekt i regi av VG, NRK og Dagbladet som respons på at venstresiden tapte valget i USA) i en video i mars. Deres sannhetsvitne: Folkehelseinstituttet (FHI).

Vi er blitt vant med den bastante tonen. Faktisk-redaksjonen har monopol på sannheten. Den er allerede inne. De med motforestillinger, farer med «falske nyheter», og ingen videre diskusjon er nødvendig. Ferdig med dét.

En kunne nesten undre seg over hva man i det hele tatt skal med en samfunnsdebatt når Faktisk.no sitter med den fulle oversikten. Målet med meningsutveksling er sannheten, men den har deres redaksjon ankommet for lengst.

Folkehelseinstituttet var også sikker i sin sak. I januar forsikret de om at munnbind ikke fungerer og aldri ville bli anbefalt i Norge. At asiaterne sverget til dette, skyldtes bare «kulturelle forskjeller». FHI visste så meget bedre enn dem. De satt med fasiten.

I april bortfeide Faktisk.no forskjeller i bruk av munnbind som mulig forklaring på at Japan og Sør-Korea hadde gjort en bedre jobb med smittehåndteringen enn vestlige land.

Undertegnede, i en kommentar på Document som spurte om myndighetenes respons ikke begynte å bli uproporsjonal, medgav at munnbind selvsagt ikke var den eneste faktoren i spill, men kritiserte samtidig agendaen til Faktisk.no:

Vårt eget sannhetsministerium Faktisk.no – som i likhet med alle andre mener at deres meninger er sanne og andres meninger er usanne, og som i likhet med alle andre er villige til å bruke Google for å bevise det – har (…) latterliggjort sammenhengen ved å vise til at de asiatiske nasjonene som bruker ansiktsmasker, også spiser mye ris.

Dette er den vante «korrelasjon er ikke kausalitet»-bortforklaringen, som fortjener å bli kontret med påminnelsen om at kausalitet forutsetter korrelasjon, og at korrelasjon gjerne er en veldig god indikasjon på kausalitet. Det er ingen logisk gangvei fra å spise ris til å begrense spredningen av et virus, mens en slik logisk gangvei helt klart er til stede med bruk av ansiktsmasker.

NRK tok også aktivt del i kampanjen mot munnbind i de første kritiske månedene. Det ved å bekle rollen som Folkehelseinstituttets friksjonsløse informasjonstunnel direkte inn i øynene og ørene til det norske folk.

«Apotekene er nesten tomme for munnbind, men det er helt unødvendig, ifølge Folkehelseinstituttet», formidlet statskanalen i februar. «Beskyttelsen hjelper lite mot koronasmitte.»

Bruken av det kunne gjøre vondt verre, het det:

– Munnbind har liten effekt for å forhindre smitte blant befolkningen og kan i noen tilfeller bidra til å øke risikoen for smitte, sier Hanne-Merete Eriksen-Volle, seksjonsleder i Folkehelseinstituttet.

Årsaken er rett og slett at det ikke er så lett å bruke munnbind korrekt.

(…) Dessuten medfører munnbind kløe. Sjansen for at du tar deg i ansiktet med hendene er større, fordi du stadig må rette på munnbindet eller klø.

– De blir fuktige når du bruker dem. Det påvirker også effekten, legger hun til.

Ingen nyanser

Norske journalister kunne ha stilt helsemyndighetene de åpenlyse oppfølgningsspørsmålene på tidspunktet, som: «Hvorfor går dere ut mot munnbind, samtidig som dere bestiller store laster til eget forbruk?»

Eller: «Sprer dere bevisst desinformasjon til den norske befolkningen for å sikre dere selv knappe smittevernsressurser? Hva sier det om nødberedskapen i Norge anno 2020?»

Eller: «Hvis dere anser munnbind som kontraproduktivt, er det ikke da selvmotsigende å gjøre unntak i frarådelsen for nordmenn i risikogrupper? Dere ønsker vel ikke at disse skal miste livet grunnet feilbruk, ansiktskløe og falsk trygghet?»

Folkehelseinstituttet hadde flere posisjoner enn Kamasutra på vårparten, men den fjerde statsmakt skydde ansvaret sitt. De hadde åpent mål og bommet. I stedet fremstod store deler av den norske journaliststanden nærmest krypende servile overfor statsapparatet.

De selv hadde kanskje fortjent spørsmålet: «Hvorfor kritiserer dere ustanselig den amerikanske presidenten for ikke å bruke munnbind i utenriksdekningen, mens dere råder den norske befolkningen om å følge hans eksempel i innenriksdekningen?»

Andre publikasjoner føyde seg pent inn i rekken, deriblant Aftenposten. Deres Joachim Lund kalte folks oppkjøp av munnbind for et hysteri i februar. Frank Rossavik gikk i samme avis ut mot munnbind i april, med begrunnelsen at Folkehelseinsituttet «har sine grunner» til å tro at nordmenn er for dumme til å bruke munnbind korrekt.

Men da påbudet var et faktum, hadde også Aftenposten gjort helomvending. Bare dagen etter at påbudet var besluttet, argumenterte de kraftfullt for at myndighetene nok en gang hadde fullstendig rett:

Den smitteforebyggende effekten av munnbind er godt dokumentert når det brukes korrekt. Bent Høie sier den beskyttende effekten av munnbind er anslått til å være 40 prosent, mens det å holde minst 1 meters avstand er anslått å redusere risikoen for smitte med 80 prosent.

En skal være varsom med å behandle pressen som én monolitt. Selvsagt finnes det unntak til regelen.

Hovedtrenden har uansett vært at de store norske mediehusene, i samspill med helsemyndighetene, systematisk underminerte troen på munnbind i hele den innledende fasen av epidemien, mens de nå nærmest behandler tvangsinnføringen av det som selvinnlysende.

Den eneste konstanten har vært den allestedsværende selvsikre flokkmentaliteten. Og den vil ha det til at norske myndigheter bestandig har rett.

 

I likhet med proporsjonaliteten ved et påbud, forblir effekten av munnbind et mye omdiskutert tema. Forskningen er sprikende. Den prestisjetunge medisinske publikasjonen The Lancet har gjennomgått 172 studier over 16 land av ulike typer koronavirus. De konkluderer med at «bruken av ansiktsmasker kan resultere i en stor reduksjon i infeksjonsrisiko», men understreker at det er vesentlige forskjeller mellom slag av masker. Åndedrettsmasker av typen N95 beskytter for eksempel betydelig bedre enn bomullsmasker, hvor virkningen er mer usikker. De avventer også flere eksperimentelle studier om Covid-19 spesifikt, hvor datamaterialet foreløpig er begrenset.

Her er ebok-utgaven! Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den.