Gjesteskribent

Carl I. Hagen i Høyesterett fredag mot Statens pensjonskasse 8. januar 2016. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Siden det i hvert fall indirekte er tidens og alderdommens iboende melankoli som er ment å skulle gjennomstrømme den følgende teksten – jo, Carl Ivar har etternavnet Hagen –, velger jeg å la overskriftens hint til Stein Over Bergs uforlignelige «Manda’ morra blues» introdusere den blå tonen. Saken er nemlig at selvsamme Carl I Hagen, mannen som i gamle dager ofte ble omtalt som «partieier», i sommer tilkjennegav at han vil prøve å gjøre et rikspolitisk come back, intet mindre, hvorfor han søker å bli nominert som nummer tre på Oslo FrPs liste over kandidater til neste års stortingsvalg. Håpet er åpenbart at han i kraft av sine meninger, sin personlige popularitet i folket og historisk sett uomtvistelige politiske dyktighet først skal tilkjempe seg listeplassen og deretter bli innvalgt – og dette fra en by der partiet hans fikk kun 5% av stemmene ved siste kommunevalg og ikke ser ut til å ligge nevneverdig bedre an på målingene før stortingsvalget – hvoretter han skal gjenreise FrP rikspolitisk og, formodentlig så vel som forhåpentlig, ordne opp i norsk politikk i største alminnelighet. Står slike ambisjoner til troende eller er vi vitne til en gammel mann og akterutseilt rikskjendis’ siste forsøk på atter en gang å få kjenne varmen fra oppmerksomhetens pirrende rampelys? Kan Hagen klare å trekke en slik gigantisk politisk kanin opp av trollmannshatten, og dét i en alder omtrent midtveis mellom tidsbyrden herrene Trump og Biden sliter med «over there»? Hva skal man i det hele tatt synes om forsøket?

Noe av forutsetningen for en vellykket blues er at lytteren kjenner sympati for og kan assosiere seg med personen og/eller prosjektet som besynges. Ingen skal tvile på min velvilje overfor nærmest ethvert forsøk på å overtale Fremskrittspartiet til å kaste av sin nåværende Høyre-light oppførsel og isteden legge seg på en nasjonalkonservativ kurs; nødvendigheten av en slik strategiendring har jeg mange ganger understreket i document.nos spalter. Om Hagen nå i sitt come back-forsøk av ulike grunner finner ordet nasjonalliberalistisk mer passende som merkelapp for politikkretningen han foretrekker (nasjonalt hovedfokus kombinert med liberal økonomisk politikk) – kanskje av pragmatiske grunner, hva vet vel jeg -, så er ikke dét noe å surmule over. Jeg er uenig, nasjonalkonservativ er og blir mer dekkende, men det viktigste er at katta fanger mus, ikke hva den heter. Det politisk avgjørende er at FrP vender seg vekk fra sin nåværende rolle som globalistisk støttehjul og isteden gjør alvor av å sette Norges og nordmenns vel først. Dersom dette ikke skjer, vil partiet visne ytterligere,krumpe hen til å bli enda en av H/Aps sosialliberale småsøstre. Av slike har vi sant å si mer enn mange nok allerede.

Men hvis jeg altså har en grunnleggende sympati for Hagens stunt, i alle fall slik jeg, muligens i overkant velvillig, tolker den politiske forståelsen han selv påstår seg å legge til grunn, hva er så problemet? Hvorfor skulle det da finnes blues her gjemt i alle krinkelkrokene og rynkene? Med dette er vi over på hvordan resultatet av slike initiativer til syvende og sist måles, det evig nådeløse: Lyktes det eller ikke? Også innen politikken – kanskje særlig innen politikken – gjelder nemlig at «the proof of the pudding is in the eating». Og det er når vi kommer dit at jeg har mine alvorligste tvil. Én ting er det åpenbart personsentrerte ved forsøket som bestemt ikke appellerer til meg, at mannen kan mistenkes for å ha selviske – tør man antyde narsissistiske? – grunner for å ønske seg tilbake til den samme manesjen han frivillig forlo for 14 år siden da han la ledertømmene i Siv Jensens hender, men verre er at sjansen for politisk suksess med Hagen som frontfigur i dag rett og slett er forsvinnende liten.

Alt har sin tid, heter det i bøkenes bok, og påstanden har ikke mistet noe av sin melankolske visdom under de to millenniene som er gått siden den ble formulert. Svært mange (alle?) som har lagt igjen de beste årene av livet innen et arbeidsfellesskap, men som med alderens rett eller av andre gode grunner har trukket seg tilbake, vet hvordan man stundom kan klø i fingrene etter igjen å påvirke/bestemme/øve innflytelse på ting som skjer der man før var aktiv. Man kan ha rett eller man kan ha feil i det rent saklige – begge deler forekommer for både tidligere sjefer og andre medarbeidere -, men de aller fleste som opplever akkurat denne formen for oppgitthet og kanskje frustrasjon, innser at slutt er slutt når ens egen vakt er over. Slik er livets og bluesens vesen og det må man bare innse. Det var en gang at man hadde innflytelse, kanskje til og med makt over mennesker (underlagte på en arbeidsplass, meningsfeller, ikke minst egne barn; sett selv inn det som passer), men slik er det ikke lenger. Man har løpt sin stafettetappe og andre får nå gjøre som best de kan. Annerledes kan det ikke være, for tida er det ingen som kan snu.

Ingen kan ha det på begge måter, spise kaka samtidig med at man beholder den eller være både sjef og ikke-sjef; hverken logikken eller ansvaret fungerer på den måten, og dette må også Carl I Hagen innse. Han ga for lenge siden fra seg ansvaret og makten. Kanskje var det uklokt det han da gjorde, kanskje feilvurderte han Siv Jensen, blant annet, men gjort er gjort. Det er trist å si det, men det vitner dessverre om manglende selvinnsikt og klokskap når han nå innbiller seg å kunne trå til på nytt og sette skuta på rett kjøl igjen etter halvannet tiårs fravær fra partimaktens sentrum, faktisk vitner det om riktig dårlig dømmekraft. «They never come back»-observasjonen fra proffboksingens verden har så få unntak at den i praksis må innrømmes empirisk lovstatus.

Det derimot politiske oldermenn av Hagens type kan og bør gjøre, hvis de altså vel å merke ikke har noen klar egeninteresse av å skulle lykkes en siste gang og igjen bli etterspurt av medier, genierklært som mannen som evnet å stå opp fra den politiske døden, er å agere bak kulissene, lirke, manipulere (ikke-odiøst ment!) og overtale yngre krefter til å gå inn for en mer vettug politikk, en som er i både gamle og unge nordmenns interesse. Hagen som hadde en slik fantastisk nese for det taktiske, slik teft for timing og hvordan den politiske slipesteinen skal dras, må antagelig ha en klar oppfatning om hvilke unge middelaldrende innen partiet som eventuelt kan ha i seg det som kreves for å skape en ny, eller nygammel, medgangsbølge for Fremskrittsbevegelsen. Kanskje er Jon Helgheim, som jeg selv har fått økende sans for, mannen, eller kanskje bør en mer erfaren, men likeledes uredd, politiker som Sylvi Listhaug aksle mantelen; jeg vet ikke, men han har sikkert en velbegrunnet mening.

Uansett finnes det sikkert noen som kan løfte FrP opp og frem samtidig som kursen justeres. Det blir bare ikke en 76-åring som gjør det, ikke engang en som før var nærmest identisk med partiet. Mannen er blitt 15 år eldre og både han og verden har endret seg; andre koster må nå børste trammen ren. 

Gamle generaler skal ikke skaffe seg ny børse og springe rundt i felten samme hvor mye og sterkt de minnes sin ungdoms bedrifter. Det blir noe naturstridig over foretaket, noe som gjør dem mindre enn de engang var. Kort sagt burde Hagen vite bedre, men det gjør han tydeligvis ikke. Selv ikke de mest drevne politiske rever kan snu tidspilen, og ganske særlig ikke når så mange innen det egne partiet er mot forsøket. Det er helt enkelt ikke slik vi gamle må arbeide for å påvirke utviklingen.  

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Bestill Kent Andersens store klimabok her!