Kommentar

Igjen ser vi at amerikanske medier underslår informasjon for å kunne forme storyen slik det passer deres agenda. De gjorde det med Nicholas Sandmann som hadde MAGA-cap og de gjorde det med George Floyds død. Pressen er blitt aktivister.

Igjen er det ikke selve hendelsen, men historien om hendelsen, narrativet, som blir det sentrale. Når vi får mer informasjon forstår vi hvordan noen har stukket av med storyen slik at det får en bestemt effekt..

Ny såkalt bodycam-video fra politiet som arresterte George Floyd i Minneapolis 25. mai, viser at han var ruset og krakilsk. Floyd sier «jeg får ikke puste» lenge før han får et kne i nakken.

Det er kanskje ikke så rart for kroppen hans er full av bl.a. det uhyre sterke syntetiske narkotikaen fentanyl, som bl.a. gir pustelammelser.

Når man ser hele vidoen blir forståelsen av det som endte med hans død mer nyansert. Det er åpen for flere tolkninger. Var det fentanylen som var den egentlige dødsårsaken? Eller i kombinasjon med politimann Chauvins kne?

Det er Daily Mail som har fått tak i bodycam-opptaket. Tidligere har vi kun sett sekvensen hvor Chauvin står med et kne i nakken på Floyd og ikke ser ut til å bry seg om at han sier «jeg får ikke puste». Det virker hjerteløst og rått. Men Floyd har altså sagt det en god stund så Chauvin tenker kanskje at det ikke var noe å bry seg om.

Instrumentalisering av nyheter

Ellison la ut dette bildet av seg selv på facebook.

«Noen» ville ikke at hele opptaket skulle komme ut, og denne noen er statsadvokaten i Minnesota, Keith Ellison. Ellison er hardkokt radikaler i Det demokratiske partiet. Han var interessert i at George Floyd-effekten skulle bli så hard som mulig, om det så betød at de svarte bydelene ble brent ned.

Men Ellison ville ikke ha lykkes hvis ikke mediene hadde spilt med. De er heller ikke interessert i at hele sannheten kommer frem. De er også politisert på samme måte som Ellison. Også de «weaponize» nyheter, dvs sørger for at de får den ønskede, maksimale effekt. Dette er bolsjevikenes agitprop på en ny måte.

Foto: KC Noland / Wikimedia.

Nicholas Sandmann var i Washington sammen med skolekamerater fra en katolsk skole i Covington, Kentucky, for å delta i March for Life, den årlige pro-liv-demonstrasjonen i Washington. De sto og ventet på å dra hjem da en indianer med tromme dukket opp og går rett opp i ansiktet på gutten med MAGA-cap. Her var rollebesetningen liberale medier ønsket: Videoen av Sandmann som smiler og indianeren som trommer, gikk viralt. Hovedstrømsmediene fremstilte Sandmann som hatefull og rasistisk. Her så man hvordan hvite pro-lifere behandlet en fra minoriteten. Nettet eksploderte. Det var journalister som skrev at Sandmanns ansikt fortjente et slag for å få ham til å fjerne det sleske smilet.

Så kom det mer video frem og de tegnet et helt annet bilde, et diamentralt motsatte bilde: Gutten var først blitt trakassert av en gruppe Black Hebrews, en forskrudd sekt som hevder de er de egentlige jøder. De var sterkt antihvite. Så dukker indianeren opp. Han ble hyllet av liberale medier som Vietnam-veteran, det stemte ikke og Nicholas Phillips som han het var kjent for å «bryte inn».

Nå hadde bølgen av avsky og hat vokst seg så stor at selv skolens ledelse tok avstand fra sine egne elever. Deres liv var ødelagt.

Medier som snakker høyest om rasisme har ikke noe mot å bli en sosial lynsjemobb.

Da hele sannheten kom for en dag, snudde stemningen. Det ble satt et foreløpig punktum da Washington Post nylig ble dømt til å betale Sandmann 250 millioner dollar i erstatning. CNN har tidligere inngått forlik. Flere søksmål venter.

George Floyds død er det største mediene har «pulled off», fått i stand hittil.

Tucker Carlson spør: Hvorfor er det en utenlandsk – britisk – avis som har skaffet dette opptaket og ikke en amerikansk? Det sier alt. Amerikanske er ikke interesert. De ville holdt den innelåst hvis de kunne.

Pressens rolle er blitt en annen i det merkelige landskapet vi er på vei inn i der det virtuelle og fysiske griper over i hverandre.

Se selv. George Floyd skriker og er uhåndterlig. Men slike scener må politiet stå i hver eneste dag. De er også del av norsk hverdag. Hva skal politiet gjøre? Det er lett å være etterpåklok, lett å si at de ikke skal bruke makt.
Politimannen Chauvin kjente Floyd fra før. De hadde arbeidet ved samme nattklubb. Han visste kanskje også at Floyd hadde et langt rulleblad. Rollene var gitt.

Alt dette er informasjon som må på bordet for at man skal forstå kontekst.

Deres sannhet

Men mediene og Demokratene ønsker ikke at hele sannheten skal komme på bordet. De vil dosere den slik at det blir den sannheten som passer dem best.

På 60-tallet var vi flinke til å blåse opp saker til overgrep fra politiets side. Kanskje det var skjedd noe kritikkverdig, men vi klarte å blåse det opp slik at vi bygget opp en voldsom indignasjon. Denne indignasjon gjorde oss berettiget til å demonstrere og angripe politiet. Hvis det ble opptøyer var det på en måte politiet og myndighetenes eget ansvar. De hadde nedkalt det over sine egne hoder. Vi var bare eksekutører.

Social justice

Venstrefløyen i USA følger samme oppskrift, og de hadde hjelp av anti-Trump-medier og en Soros-støttet, Hollywood-sponset Black Lives Matter og Antifa som ble beskyttet av mediene når de gikk amok. Alle smittvernregler var som blåst vekk.

Det er Trump som har utløst denne eksplosive destruksjonslysten på venstresiden. George Floyds død ville aldri blitt en verdensomspennende bevegelse hvis det ikke var sterke krefter som så seg tjent med den. Det er det ene. Det andre er den svake motstanden den ble møtt med. En venstreradikal, raseorientert bevegelse møtte nesten ingen motstand fra  eliten og vanlige mennesker. Store deler av eliten fulgte med strømmen eller var pådrivere, og de som var uenige turde ikke si noe.

Det er denne frykten som er det farlige. Hvordan vil vi reagere neste gang noen krever at vi går ned på kne?

 

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!