Debatt

Terje Vigen tegnet av Christian Krohg (1892).

«Hjemme var ingen som kendte ham, der reiste som liten gut”, skrev Henrik Ibsen i sitt dikt Terje Vigen. Diktet ble skrevet i 1871, men kunne like gjerne vært skrevet om oss utenlandspensjonister.

Dette er realiteten for mange utenlandspensjonister nå. Grunnlaget for en trygg alderdom eksisterer ikke lengre. Rettighet til ektefellestøtte, barnetrygd og ikke minst etterlatte-pensjon er nå fjernet for oss som bor i utlandet. Og hva blir resultatet? De med lav pensjon har ikke noe valg lengere og må returnere til Norge som flyktninger.

Har ikke Norge nok med de flyktningene som jeg leser om i avisene via internett?

Utenlandspensjonistene kommer, men der hjemme er det ingen som kjenner dem lengre etter mange år i utlandet. De fleste av oss solgte alt før reisen og etablerte et permanent liv i et annet land, i god tro om at opparbeidet pensjon og trygghet for familien som pensjonist er et løfte fra staten Norge, som ikke blir brutt.

Hvor feil kan en ta?

Det startet med kildeskatten og nå gikk resten av økonomien, trygghet for familien og tillit til den norske stat adundas. Adios til de fundamentale rettighetene som pensjonist med trygg alderdom.

Hva er det som driver norske politikere til å ødelegge livet for uføre og gamle mennesker? Vi ligger ikke landet til byrde på noe vis. Alle utgifter til helsetjenester og medisiner klarer vi selv. Det er spart for Norge.

Og hva med det prinsipp at staten Norge holder sitt løfte, grunnlaget for budsjettering og pensjons-planlegging? Nå er grunnlaget revet vekk. Dersom dette er så utrolig viktig for norsk økonomi må dere som er politikere akseptere at pensjonister som var etablert i utlandet før disse nye reglene ble innført, får beholde sine rettigheter.

Det betyr at dersom ny lov innføres, er det opp til neste generasjon pensjonister som har tenkt seg et liv i utlandet, å vurdere flytting med kunnskap om at rettigheter som er normale i Norge ikke er tilgjengelig for pensjonisten, dersom han/hun flytter til utlandet.

Effekten av det som har hendt har bare vært negativ for pensjonistene i utlandet siden 2009, og strider imot essensen i grunnlovens paragraf 92. Ingen kan ta høyde for at staten plutselig konfiskerer pensjonen. Forutsigbarhet, som noen politikere hevder er kjernen i deres agenda, eksisterer ikke. Og dette hender nå i fredstid!

Tilbakevirkende kraft er definert annerledes av advokater, enn det som i praksis erfares av utenlandspensjonistene. Når pensjonen forsvinner, er effekten i høyeste grad tilbakevirkende for oss. Vi har forholdt oss til et pensjonsløfte som Norge har sviktet.

Det burde ikke være vanskelig å forestille seg det økomiske og sosiale stress som nå er påført gamle og uføre mennesker i utlandet med hilsen fra dere som er politikere i Staten Norge.

Er Norge klar til å gi de som nå rives opp fra et etablert liv i utlandet, bort fra deres hjem, familie og venner en verdig tilværelse? Hva er et alternativt liv i Norge? Skal de tvinges til et liv i en eller annen institusjon i Norge? Hva med familiene til de pensjonerte? Har dere forberedt tilbud for familiemedlemmene til å fortsette et liv sammen?

Jeg tviler på at dette er godt planlagt, basert på at dette i essens og helhet er en dårlig beslutning av norske politikere. Og hvordan måles dette økonomisk og sosialt mot at pensjonistene som er etablert i utlandet får være i fred?

Dere er sannelig ikke første generasjon norske politikere som sender ut sleivspark mot pensjonistene. Jeg tør sammenligne dette med situasjonen for norske krigsseilere etter andre verdenskrig.

“De gikk inn i en lang og nedverdigende kamp for å få hevet krigsskadepensjon. De møtte en labyrint av lover og paragrafer. Det er ikke til å undres over at mange simpelthen ga opp. Takket være enkeltpersoner vant krigsseilerene omsider frem. Da hadde det gått nesten 25 år siden krigens slutt. Det er et lite stolt kapittel i norsk historie.” (Ref.: Store Norske Leksikon)

Det er også nødvendig å vise til hva Nordahl Grieg skrev:

“Førti tusen norske sjøfolk, en for alle, valgte strid, valgte hjemløshet og lengsel, valgte flammedød og koldbrann, valgte drift på spinkle flåter tusen ville mil fra hjelpen; evig heder skal de ha.” (Krigseileregisteret)

Så har vi beklagelsen fra forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen 2. August 2013. “På vegne av den norske stat ber jeg om unnskyldning for behandlingen krigsseilerene ble utsatt for etter krigen.” Dette er mange politiker-generasjoner senere og var neppe dypfølt. Kanskje litt sent å komme med en tynn beklagelse?

Det kommer neppe noen beklagelse til utenlandspensjonistene, men dette er også “et lite stolt kapittel i norsk historie”. Sansynligvis er dere, dagens politikere, forlengst glemt historie når noen forstår/aksepterer dette alvorlige feiltaket. Kanskje en framtidig samvittighetsfull politiker endelig finner ut at det var lite humant å ta livsgrunnlaget fra oss som har basert livet i god tro på at NORGE vil holde sitt pensjonsløfte til oss?

Hva med ansvar for dårlige beslutninger? Ingen politikere ble holdt ansvarlig, ikke engang kritisert for neglekt, for måten krigsseilerene ble behandlet på. Ta ansvar og reverser det dere er godt i gang med å gjøre feil nå, før det er for sent for mange av oss.

Jeg er snart 73 år og min kone snart 63. Vi har ingen barn. Personlig har jeg steget av livets busstur på siste stoppested. Det får bli som det blir. Ibsen igjen: “Så hejste han fokken og hjem han foer. I solskin…”

Til slutt lurer jeg på om min kone kan søke og kanskje få noe i begravelses-støtte fra Norge for meg, når den tid kommer, eller er denne muligheten også fjernet nå?

Med hilsen

Svein Steinmoen
Sjømann

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: