Gjesteskribent

Utenlandspensjonistene har mest minner å trøste seg med. Som dette, fra 1. mai-toget ned Karl Johans gate i Oslo, i 1965. På parolen kan man lese: «Folkepensjonen = trygghet» og «De eldre år sikret = familien forsikret». Det er magre minner å leve på i utlendighet, i 2020. Arkivfoto: NTB Scanpix

“Oskar” har hjemlengsel, forståelig nok. Det går skeis med økonomien og likeså er anseelsen etterhvert blitt noe pæreformet. Han er 76 og har vært og gift med Maria i 19 år. Dengang han møtte henne var han fortsatt 2. maskinist på et norsk cruise-skip i Caribbean. Her i landet står det respekt av slik status. Maria var/er en elegant dame, nå 68 år.

Så ble han en dag tidlig pensjonist. Det gikk bra en stund, men hans anseelse ble mer og mer slitt fra 2010, da stress over dårlig økonomi ble hverdagen for minstepensjonisten.

Oskar har spilt norsk lotteri noen år, i håp om at han skal vinne nok til at han kan flytte tilbake til Norge, med eller uten kona. Hjemlengslen har forsterket seg proposjonalt med krympende økonomi og likeledes personlig status fra 2010 til dato.

Kildeskatten er en vesentlig grunn til at han møtte motbakke i dagliglivet. Nå når ektefellestøtten og en liten etterlattepensjon til kona også er borte, er realitetene uoverkommelige for aldrende Oskar.

Det er ikke mange nordmenn her, men nok til at det blir et lite barnetog i byen på 17. mai. Den datoen er den viktigse dagen i året for Oskar, større enn jula, nyttår og hans fødselsdag. Siden han eier et stort norsk flagg får han gå først i barnetoget. Han er og blir en ekte nordmann, og det er ikke noe galt i det. Det er bare det at han lever i feil land.

Hans tid som marinegast på MTB langs norske-kysten er et viktig kapittel i livet hans og et evig tema. Nå er hans drøm å leve ut pensjonistlivet i Norge, og fortelle om livet i en annen verdensdel, livet til sjøs og på MTB. Han forventer å bli godt mottatt der.

Forige uke landet desverre hva som kansje er en internett-svindel på hans tallerken. Enten det, eller så har fantasien spilt gode Oskar et alvorlig puss.

Maria ringte familien og fortalte at Oskar satt på en benk ved gata og ventet på gratis skyss til flyplassen, hvor et privatfly var klar til å fly han til Norge, også gratis. Med en koffert pakket og ti US-dollar i lomma satt han der. Han fortalte Maria at han skulle etablere seg i Norge med god hjelp fra nye venner, og så skulle hun komme etter. De leier, og hun fikk beskjed om å selge de få eiendelene de har. Finansieringa i Norge var nå sikret siden hans nye venner fortalte han at han hadde vunnet hundretusen kroner i et norsk lotteri. Etter to timer på benken kom han inn og fortsatte å vente der. Det kom ingen skyss til flyplassen.

Maria fortalte familien neste dag at Oskar hadde hatt telefonkontakt med “noen” i Norge som fortalte at hundre tusen lotteri-kroner ventet på han der. Uten at det kan bekreftes, har Oskar antakelig bitt på og overført et beløp til hans nye «hjelpsomme venner» for å “sikre gevinsten”.

Neste dag satt Oskar igjen på benken ved veien, etter at han hadde hatt nok en telefonsamtale med “noen” i Norge som fortalte at flyet var 24 timer forsinket, og at skyss til flyplassen var underveis. Etter dette har vi ikke hørt mer om hans lotterigevinst eller reiseplaner, men heg er fristet til å tro at familien diskuterer i det stille om de skal spleise på enveis-bilett for Oskar til Norge og et bedre liv der.

Min e-post utveksling med en norsk politiker begynte med mitt argument om at politikerne, lovgiverne, i Norge har fjernet ektefelle-, barnetillegg og etterlattepensjon til pensjonister i utlandet, på feil grunnlag.

Mitt utgangspunkt var og er:

“Dere vurderer ikke et ekteskap mellom en person fra et annet land og en nordmann boende i utlandet til samme verdi som et ekteskap mellom to mennesker i Norge, boende i Norge”.

Pensjonisten i utlandet har levd i god tro om at loven beskytter hans kjære kone i utlandet med en liten etterlattepensjon, den dag han dør. Norsk lov hevder ikke at det utgjør noen forskjell i så henseende, om utenlandspensjonistens ektefelle er norsk eller fra et annet land.

Vi har gode norske ordtak som “handling teller mer enn ord” og “det er resultatet som teller”. Vel, når det gjelder oss utenlandspensjonister, er “resultatet som teller» heller magert.

Det burde være rimelig klart for alle, at når en norsk pensjonist med lav pensjon bosatt i utlandet ikke får ektefellestøtte eller barnetrygd for sine egne barn, oppstår det en vesentlig forskjell, sammenlignet med en nordman som bor i Norge i et norsk/utenlandsk ekteskap eller et norsk/norsk ekteskap.

Resultatet er forskjellsbehandling i to like saker. Den ene part får, og den andre part får ikke. Derfor sier jeg til dere som er politikere idag at ekteskap mellom en norsk pensjonist bosatt i utlandet med utenlandsk kone og egne barn, ikke har samme verdi i norske politikeres øyne som tilsvarende ekteskap i Norge.

Dersom det var tatt hensyn til prinsippet om at det skal være likhet for loven for alle nordmenn, hadde dette neppe hendt. Det har ingen betydning om en norsk pensjonist bor i Ålesund eller Hong Kong med  kone og unge barn, dersom han i utgangspunktet kvalifiserer seg til ektefellestøtte og barnetrygd.

Dette er absolutt ikke trygde-eksport på linje med hva som har kommet gjestearbeiderene i Norge til gode, i tråd med EØS-reglene.

Den spesifikke loven tror jeg med fordel kunne forandres, men jeg er ikke juridisk skolert. Kanskje er utenlandspensjonistene blitt offer for den misnøye som oppsto blant befolkninga med langvarig og omfattende presse-dekning av trygde-eksport? Med andre ord; vi er offer for “overkill”.

Pensjon som en nordmann har opparbeidet gjennom et langt yrkesliv må ikke sammenblandes med det som kalles trygde-eksport, dersom han/hun velger å leve de siste år av livet i utlandet. For meg ser det ut til at det stygge ordet “diskriminering” ligger og lurer i skyggen av det som har hendt her, antagelig utilsiktet som sådan. Men for utenlandspensjonistene føles dette tungt.

“Handling teller mer enn ord” er best illustrert når man ser at noe er galt og virkelig gjør noe med det, eller lar være. Norge trenger engasjerte politikere med klarsyn og hjerte på rett plass, intelligens og handlekraft. Med andre ord: “Mot i Brøstet og Vett i Panna”.

Dette sier jeg som en personlig utfordring til de politikerene som tror at jakka passer dem:

«Alt fra kildeskatt, ektefellestøtte og barnetrygd som har rammet uføre- og alderspensjonister i utlandet må reverseres. Saken angår alle politikerene i Norge fra Statsministeren og nedover, inkludert alle ministre og prominente partiledere. Ingen vet hvem som får fortsette i politikken etter neste valg. Ditt standpunkt teller, uansett hvem du er som politiker.», skrev jeg til en kjent norsk politiker med plass i Norges nasjonalforsamling.

Etter at jeg skrev dette til min politiker-kontakt i Norge, kom det desverre ikke flere e-poster derfra.

“Oskar”, i denne sanne historien fra mitt naboskap, er kun ett enkelt eksempel på hvor alvorlig den nye situasjonen er for mange av oss sosialt, mentalt og økonomisk. Dette er harde slag mot gamle og uføre mennesker i utlandet. Kan Norge virkelig være seg dette bekjent?

Svein Steinmoen
Sjømann

Les også:

 

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: