Sakset/Fra hofta

Abid Raja vil at norske fotballspillere kneler for rasisme. I et intervju med NTB sier han:

– Det håper jeg kommer til å skje. Og jeg håper at det ikke bare er spillere med visse pigmenter i huden som gjør det. Jeg håper også norske spillere går ned på kne i morgen.

– Det er en markering som sier at man er mot rasisme, og det burde alle kunne gjøre, tilføyer han.

Det er interessant at Raja deler inn spillerne i to grupper: de med «visse pigmenter i huden» og de norske. Dette bidrar til å øke «oss og dem»-problematikken. Særlig hvis han insisterer på at de med «visse pigmenter i huden» er ofre som utsettes for rasisme av oss norske.

Abid Raja indikerer også at de som ikke kneler kan være rasister. For hvorfor skulle man ikke knele hvis man ikke er rasist? Det er en stor logikkbrist her. En kneling er mer enn å markere at man er imot rasisme. Som skuespilleren Laurence Fox påpekte – jeg kneler kun for å fri, for Gud og for dronningen. Det ligger en «herskap og tjenere»-følelse i luften av denne knelingen.

Kneling er også for å vise underdanighet. Man underkaster seg. Hvem eller hva er det man skal underkastes? Alle de som har «visse pigmenter i huden» eller «rasismesaken»? For mange ser dette ut til å være to sider av samme sak. Rasismen går fremdeles kun én vei og det er kun hvite som kan være rasister. Knelingen er som en personlig bekjennelse. Man skal renses fra sin egen rasisme som man ikke engang hadde. Rasisme er blitt den nye arvesynden.

Tvangspåført kneling og pådytting av hypermoral av dette slaget er manipulerende og uvelkomment.