Utsikt fra Besseggen. Foto: TomasEE / Wikimedia Commons.

En rektor ved en videregående skole i Oslo sør, der det store flertallet har innvandrerbakgrunn fra ikke-vestlige land, fortalte på et seminar våren 2018 at mange av hennes elever ikke har vært utenfor egen bydel.

Som eksempel nevnte hun at mange aldri engang har tatt turen fra Søndre Nordstrand til Hovedøya i Oslofjorden. Det er snakk om noen kilometer i luftlinje.

En utilsiktet positiv virkning av at ferie i utlandet i år trolig vil både være umulig eller i det minste upraktisk, er at mange av familiene som årlig drar til «hjemlandet» hver sommer, i år må holde seg i Norge og feriere i det landet de har valgt å bosette seg i.

I boka Mot nasjonalt sammenbrudd gjorde jeg et poeng av at mange med minoritetsbakgrunn i hovedstaden ikke engang kjenner til Marka. Det er synd at mange med innvandrerbakgrunn ferierer mer eller mindre utelukkende i opprinnelseslandet, for kjennskap og kjærlighet til det fysiske landet man bor i, er sentralt i nasjonalfølelsen. Fedrelandskjærlighet er, som ordet antyder, kjærlighet som også er knyttet til et territorium, til et landskap.

For å sitere meg selv:

Det er derfor ingen marginal sak at mange i minoritetsgruppene i det innvandrertette Oslo-området knapt har vært utenfor egen bydel, enn si gått Besseggen, fisket i Saltstraumen eller kjørt svingene opp Trollstigen. De har heller ikke besøkt landets mange friluftsmuseer, og de aner ikke hva Bjerkebæk, Aulestad eller Ekely er for noe. Altfor mange lever i leiligheter som kunne ligget hvor som helst i verden, og altfor mange kjenner geografien – og verdiene, normene, tradisjonene, matskikkene, samlivsreglene, historien og dels også språket – i sine opprinnelsesland bedre enn i landet de har blitt statsborgere i.

Koronakrisen har utrolig mange negative konsekvenser, men en utilsiktet, positiv effekt kan pussig nok være bedre integrering.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!