Sakset/Fra hofta

Generøsiteten overfor migranter i sør, som aldri synes å ta slutt, tok plutselig slutt. Det er ingen respons på kravene om at Norge må hente migranter fra Moira-leiren på Lesvos. Foto: Stratis Balaskas/EPA/Scanpix

Jeg sitter og skriver dette mens jeg er i karantene. Under et lenge planlagt, drygt ukelangt besøk sammen med gamle venner til et sentraleuropeisk lavsmitteland – klart mindre rammet enn Norge i følge de mer eller mindre røde kartene som avisene daglig viser over det nye influensavirus’ herjinger – opplevde vi at alarmnivået her hjemme med ett steg rekordbratt; fra å gjøre lite til ingenting mens man smått handfallent vurderte smittespredningen, slo norske myndigheter nå til med storslegga. Ved hjemkomsten ble jeg altså ilagt to ukers tvunget opphold i egen bolig selv om jeg var og er klinisk frisk, ja, rent forbilledlig fri for sykdomstegn og symptomer.

Min hensikt her er ikke å veie klokskap og dumskap i sakens anledning; det finnes godt om begge deler som kunne nevnes, men jeg ønsker ikke å stå på sidelinjen og peke nese til dem som sitter med ansvaret og fatter beslutninger. Det jeg derimot vil bruke situasjonen til, er å reflektere over hvor brått og tilsynelatende nærmest lettvint man i mitt fedreland forandret prioriteringer, språk og handlingsmønster; det skjedde i løpet av forbausende kort tid. Plutselig var gårsdagens vurderinger uinteressante til irrelevante, for noe nytt – det amerikanerne kaller en gamechanger – hadde endret de samfunnsmessige spillereglene.

Det er, som overskriften antyder, den nye villigheten til å plassere mennesker i grupper  som er mitt hovedtema, nærmere bestemt hvordan tilsynelatende absolutte etisk-sosiale regler ble snudd opp ned i løpet av bare noen dager, og dét uten at særlig motstand manifesterte seg i befolkningen. I går var i går og prinsippene vi da hadde, var fine nok, later til å være gjennomgangstonen, men trenger vi ny og vesentlig skarpere lut.

Tenk bare over en del av endringene som er gjennomført. Nordmenn er delt inn i mulig smittede (i utlandet) versus mulig smittede (i Norge), to kategorier som ikke akkurat oser av EU-godkjent, grenseløs fellesskapstenkning. Den første gruppen settes i karantene, den sistnevnte ikke med mindre mer individualisert økt smitterisiko kan sannsynliggjøres. Det tas dessuten til orde for – nei, bestemmes etter superkvikk saksbehandling – ytterlige innskrenkninger, blant annet at man ikke skal tillates å reise til egen hytte dersom denne ligger i annen kommune enn hjemstedet, og man har til og med myntet frempå om at heimevernet kan benyttes til å jage de potensielt smittede ut av norske bygder og tilbake til sine urbane reder der de etter sigende er under «bedre kontroll». Bøter på 15 000 kroner (først var det visst 20 000) eller tilsvarende fengselsstraff for brudd på karantene- og reisebestemmelsene skal bidra til å øke folkets lydighet, og så videre og videre; statens klyper er blitt hardere selv om finord som «tillit» og «felles dugnad» fremdeles dominerer informasjonsflyten Rikskringkastingen pøser på med. Det er åpenbart både pisk og gulrot vi skal styres ved hjelp av, skjønt det viktigste inntrykket er at mange innen eliten i løpet av svært kort tid har vokst seg riktig så høye og mørke. Som en av mine venner sa det ved ankomst Gardermoen: Vi ble i hvert fall ikke arrestert og ei heller skutt i samfunnssikkerhetens navn.

Forholdet til utlendinger er imidlertid det som har gjennomgått mest markant endring: Nå stenger man grensene for dem! Mer uttalt gruppebasert oss og dem-tenkning  kan man knapt forestille seg; vi frykter dere, for dere er ikke som oss, dere er fremfor alt ikke lenger noen vi vil påta oss ansvar for. Derfor kontrolleres og deretter stenges grensene i land etter land – selv svenskene grep til sist til dette «inhumane» tiltak – og noen uønskede fremmede (såkalte rumenere uten fast bopel, altså sigøynere) sendes til og med hjem. Alt dette var inntil for få uker siden utenkelig.

Det finnes altså fremdeles vilje og kraft i samfunnet til å skjære gjennom alt fjaset om grenseløs likhet folkene og nasjonene imellom og sette våre egne, norske interesser først, men det måtte en «upolitisk» smittekrise til for å riste makthaverne opp av søvnen. Den essensielle lærdommen må bli: De kan hvis de vil, de mektige. Heller ikke i dag kan FN- eller EU-regler hindre en stat i å sette egne borgeres interesser først i force majeure-situasjoner dersom landets myndigheter beslutter at slik skal det være.

Finnes det andre, ikke-medisinske problemer eller «utfordringer» der norske styresmakter kunne valgt å se bort fra globalistiske krav om ikke å inndele mennesker etter oss eller dem-prinsippet? Ja, du all verden, det finnes en rekke spørsmål der mange av oss i årevis har talt for at en Norge først-holdning burde være selvsagt for norske politikere, i stedet for den lunkne, godhetspratende internasjonalismen som er blitt deres vane.

De kunne tatt innover seg at de facto fri flyt over grensene for migranter fra MENA-landene og andre afrikanske og asiatiske fattigsamfunn medfører en gradvis kulturell og demografisk trussel mot dét Norge som vi fikk overlevert fra forfedrene, massive endringer som en stor del av folket i vår nasjon ikke ønsker, til og med frykter. Én verden-inspirerte politikerne har valgt to hovedmetoder stilt overfor dette spørsmålet: Dels har de snakket ned forandringene som migrasjonen bærer i sin favn, dels har de hevdet at også vi nordmenn er folkerettslig så vel som etisk forpliktet til å være med på å utvikle verden som helhet.

Mange av dere husker sikkert den massive latterliggjøringen av dem som i sin tid advarte mot de nasjonale følgene av innvandring til Norge fra tredje verden-land; de nyankomne var ikke mange, ble det sagt, og dessuten var de jo egentlig som oss, hadde iallfall ønske om å bli det. Og endelig: Var de ikke hyggelige og var ikke eksotisk mat et udelt gode, kanskje, var ikke berikelsen reell, enda et vellykket eksempel i rekken av forbedringer det norske samfunnet kunne takke andre for?

Mange, skjønt langt fra alle, vet i dag bedre. «Berikelsen» har hatt og har en svimlende samfunnsøkonomisk regning, viser det seg, for ikke å snakke om all narkotika- og voldskriminalitet som storskala-innvandringen har brakt med seg. Innvandrerne (jeg bruker ordet som en samlebetegnelse på totalgruppen, vel vitende om at den inneholder alt fra de beste til de verste) arbeider i snitt mindre og koster mer enn nordmenn, slik er det bare. Dessuten er det slett ikke tilfellet at alle av dem nærer noen ambisjon om å bli norske. Særlig blant muslimene finnes mange som isteden ønsker at vi skal endre oss og bli som dem, altså Allah-tilbedende rettroende snarere enn alkoholdrikkende og svinekjøttspisende vantro. Dette er realiteten, og kun de mest virkelighetsfornektende fortsetter å være blinde for de faktiske resultatene av politikken som er blitt ført. Stilt overfor kritikk, snur disse seg nå typisk bort, later som intet og forlanger samme selvpåførte blindhet av andre som den de selv legger for dagen, som om forverrelsen ikke finner sted bare ingen snakker eller skriver om den.

De som fremdeles henviser til våre etiske og internasjonale forpliktelser, som et av humanismens fyrtårn i verden naturligvis må hegne spesielt om, altså at vi av ulike grunner bare MÅ videreføre det de kaller en «human flyktninge- og migrasjonspolitikk», har derimot et ikke ubetydelig forklaringsproblem når vi nå så eklatant har fått demonstrert at det så visst er mulig å sette foten ned og ta hensyn til oss i stedet for dem når det skal prioriteres. Det som i disse dager skjer, setter deres egen tidligere track record i et meget underlig lys.

For å rå bot på en sykdomssituasjon som hittil, per rundt 20. mars, har tatt livet av siger og skriver sju mennesker på norske sykehus, hvilket skal sees opp mot de rundt tusen influensadødsfall vi ellers har her til lands under et normalår, har man altså gått til drakoniske oss eller dem-tiltak. Visst ligger det i kortene at man ønsker å forebygge langt høyere dødsrater – jeg mener altså ikke å si at tiltakene er overdimensjonert, selv om mistanken unektelig gnager meg -, men det er slett ikke sikkert at den nåværende Covid-19-pandemien vil være vesentlig mer dødelig enn lignende, tidligere epidemier. Uansett: «Man måste jämföra» som det het i den utmerkede svenske filmen «Mitt liv som hund», og da er det overtydelig at våre foresatte ikke har funnet de migrasjonsdrevne endringene av nasjonen Norge så viktige at de motiverte strenge statlige tiltak for å stoppe utviklingen.

Det kan man mene ulikt om, åpenbart. Etter mitt syn var det en meget grav feilvurdering politikerne gjorde seg skyldige i, en svikt overfor eget land og folk som trolig først av ettertidens nordmenn, historikere inkludert, vil bli vurdert etter fortjeneste. Vår tids maktmennesker kan uansett ikke lenger skjule seg bak påstander om at eksisterende lov- og regelverk tvinger/har tvunget dem til å føre en så ekstremt slepphendt migrasjonspolitikk som tilfellet har vært gjennom mange år nå. Den senere tids handlekraft har vist at mulighetene fantes og finnes. Det var deres egen vilje det skortet på, eventuelt deres evne. 

Muligens har de gjort så godt de har kunnet under seneste halve århundre, jeg vil ingenlunde utelukke at så kan ha vært tilfellet. I så fall får dette bli deres unnskyldning så vel som deres dom.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her