Sakset/Fra hofta

Motorveien som passerer Napoli på kloss hold, er av og til å forveksle med et Formel 1-felt, men i disse dager har den minimal trafikk. Illustrasjonsfoto: Ciro de Luca / Reuters / Scanpix.

Karantenetilværelsen i en søritaliensk metropol er ikke preget av nyheter om venner eller bekjentes sykdom eller død i samme grad som nordpå, men samfunnslivet er jo akkurat like nedstengt her som i de hardest rammede smitteområdene i Lombardia. En lenge planlagt flyreise til Norge ble nylig droppet av frykt for komplikasjoner ved ankomst eller retur – berettiget, viste det seg.

Det er uvant ikke å kunne gå på besøk til folk, på pub, på pizzeria eller oppsøke andre publikumsrettede virksomheter enn – som aller snarest – matbutikker, apoteker eller tobakkssjapper. I de sistnevnte selges også stempelmerkene som papirfakturaer over en viss minstesum skal påføres, men det er neppe derfor det er høyst nødvendig å holde dem åpne. Det er ikke uten humor når man ser noen senke munnbindet for å ta seg en røyk.

I det store og hele er det uansett en komfortabel karantene for den som ikke selv er syk eller er pårørende til noen andre som er det. Måltidene blir lengre, det samme blir samtalene og døgnhvilen. Og tilgangen på bøker, musikk og film er for alle praktiske formål uendelig i våre dager. Både skoleungdommer som mottar videoundervisning og ektefelle i intellektuelt yrke kan med letthet fylle tiden innendørs.

I Nord-Italia har lokalt politi i over en uke kjørt rundt i urbane områder og gitt høyttalermeldinger til folk om at de må holde seg inne hvis de ikke har et påviselig nødvendig ærend utendørs på grunn av arbeid, helse eller essensielle innkjøp – som i Lissano i Milanos bakland den 10. mars.

For første gang i den nasjonale karanteneperioden hørte jeg selv en av disse meldingene da jeg onsdag ettermiddag trakk ut på en liten balkong utenfor soverommet, hvor ettermiddagssolen stod på. Jeg var på vei inn igjen idet den livgivende stjernen akkurat var gått under den horisonten som noen naboblokker danner mot vest, da høyttalermeldingen nådde meg fra ett kvartal unna.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor man innskjerper karantenen på disse kanter. Før den nasjonale karantenen ble kunngjort, rakk titusenvis av søritalienere bosatt i Lombardia å reise til familien i Sør-Italia. Ikke alle vil ha håndhevet den selvpålagte isolasjonen like grundig.

Og dette er et kritisk øyeblikk. Onsdagens tall over døde siste døgn gjør inntrykk: 475. Smittetoppen forventes likevel å være ikke altfor langt unna. Flere statistikker virker oppmuntrende, men det er skyer i horisonten også: Antall påviste koronapositive i Milano har de siste dagene vokst litt raskere enn de burde, viser den detaljerte statistikken som hele tiden oppdateres i Il Sole 24 Ore, Italias svar på Financial Times. Hva om det kommer et større utbrudd enn hittil i landets største sammenhengende urbane område, med fire millioner innbyggere?

Man aner altså at det behøves enda kraftigere tiltak. Det rapporteres fra bekjente i den norditalienske storbyen at politiet ikke sjekker hvor mange som går om bord i vognene på metroen, som fremdeles går. Også der gjelder regelen om én meters avstand, men øyenvitner sier at folk står og sitter tettere enn det. Hvorfor stenges ikke metroen med én gang?

Risikomomentene i sør virker mer beskjedne i sammenligning. En tur til nærmeste park her sørpå for å jogge med husets yngste tenåring forleden, mens det ennå var tillatt å være ute bare for mosjonens skyld, gikk forbi universitetscampusen – av den lukkede typen med gjerde rundt.

På innsiden var noen unggutter som hadde klatret over gjerdet for å spille fotball. Det var lett å se at de følte seg som konger. Men om en av dem hadde fått smitte med seg fra en slektning hjemvendt fra Milano, kunne nærkontakten med de andre spillerne sannsynligvis ha spredt mikroben videre.

Nå patruljerer politiet mer enn for få dager siden, og de er merkbart strengere i tonen. I dag ville ungguttene raskt ha blitt oppdaget og jaget hjem. Og det ville nok ha vært like greit. Men de blir kanskje gretne av ikke å kunne avreagere fysisk etter flere dager inne.

Generasjonen før dem oppdager at det går an å drive enkel gymnastikk i hjemmet også. Snart vil resten av Vest-Europa gjøre det samme.

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!