Feature

Hva skal til for at skandinaver innser absurditeten ved konsekvensene av asylpolitikken i Europa? Kanskje en film som ved å skape sin egen virkelighet på samme tid både utgjør og dokumenterer en liten flik av det absurde.

En av de største sensasjonene under filmfestivalen i Venezia for en måneds tid siden, var den italiensk-palestinske produksjonen «Io sto con la sposa», som på engelsk har fått tittelen «On the bride’s side». Filmen er et kunstverk, en forbrytelse, en barmhjertighetshandling, et politisk stunt og en hån på én gang.

Det hele begynner med at en italiensk journalist og en palestinsk dikter bosatt i Italia møter fem personer fra Palestina og Syria på jernbanestasjonen i Milano. De har kommet seg dit fra Syria via Lampedusa, og ønsker å dra videre til Sverige, hvor de har slekt og venner. Møtet finner sted fordi en av de fem ber om å få låne en telefon, intetanende om at mannen som er adresse for forespørselen kommer fra samme område.

De to – Gabriele Del Grande og Khaled Soliman al-Nassiry – får høre migrantenes historie, og inviterer dem hjem. De får lyst til å hjelpe dem nordover, og involverer en felles venn av seg, den italienske filmskaperen Antonio Agugliaro.

For ikke å vekke mistanke om menneskesmugling, får en i gruppen et halvsprøtt innfall som siden blir iverksatt: De får tak i noen ekstra italienere og organiserer en bilkortesje fra Milano, hvor de involverte later som om de er et feststemt følge på vei til et forestående bryllup i Stockholm – fem grensepasseringer unna – med kjole, festklær og greier.

Hvilken politimann vil kontrollere dokumentene til noen av dem? Og skulle det skje, er sannsynligheten stor for at de kontrollerer en italiener eller to med papirene i orden, for siden å ønske følget god tur videre.

Underveis på turen av fire dagers varighet i november 2013, gjorde de opptak nesten hele tiden. Siden klippet de opptakene sammen til dokumentaren som ble vist i Venezia. Foruten traileren som kan beskues ovenfor, er det offentliggjort utdrag på Youtube av filmen, som får premiere på italienske kinoer i disse dager.

Et av utdragene viser kryssingen av grensen mellom Italia og Frankrike:

I et lokale i Marseille viser unggutten Manar sitt talent for å rappe, blant annet «Fuck society» – ikke det han ender opp i, får man håpe:

Om natten planlegger følget grensepasseringene fra Frankrike til Tyskland via Luxembourg. Manar høster bifall hos de andre for en idé han får:

Et opptak inneholder et vitnesbyrd om havsnød under overfarten til Italia:

Gruppen ble ikke stoppet noen steder, og noen scener er også tatt opp i København før siste grensepassering.

Hele stuntet etterlater en slags ambivalens. Det er tale om personer som har flyktet fra et krigsområde, hvilket påkaller sympati. Særlig sympatisk er det derimot ikke å tenke på at de jukser seg til Skandinavia.

Det er åpenbart ressurssterke personer det er tale om. De har betalt store beløp for å komme seg vekk, de er snarrådige i vanskelige situasjoner, og underveis kan de trekke veksler på bekjente.

Sannsynligvis kunne de ha skapt seg en fremtid nesten hvor som helst – i Egypt, i Tyrkia, i Italia, i Frankrike. Men de velger på øverste hylle, og begir seg til et av de landene hvor de kanskje vil ha vanskeligst for å gli inn i storsamfunnet, men hvor døren ikke desto mindre står åpen, og deres behov enn så lenge er garantert.

Filmen illustrerer absurditeten i det hele. Mon tro om den kommer på svenske kinoer.