Sakset/Fra hofta

Syria-jihadistene fra Europa er blitt en hodepine for politi og etterretning verdensdelen rundt. Men omfanget av fenomenet varierer voldsomt fra land til land. I en fordypningsartikkel viet fenomenet i den italienske avisen Avvenire (papir) den 26. april, er deres antall estimert til minst 2000.

Av disse kommer en fjerdedel fra London, og like mange fra Paris. Fra hele Tyskland er det tale om 300, mens Danmark og Nederland har 100 hver. De sydeuropeiske landene har til sammenligning svært få.

I noen grad beror denne ujevne representasjonen på demografi, gitt at EU Big Three er sterkt representert. Men det er grunn til å tro at flere ting ved samfunnsmodellen i disse forholdsvis velstående landene, som med unntak av Frankrike også er nordeuropeiske og protestantiske, også legger mer til rette for fenomenet enn de sydeuropeiske landene.

Thomas Hegghammer er i artikkelen sitert på at ca. hver niende ekstremistveteran i løpet av de siste tredve årene har deltatt i eller samarbeidet om terrorattentater, hvilket rimer godt med det han sa til Aftenposten i påskeuken (hvor mange så den?): «Jeg forventer at vi kan få en voldsepisode eller to i Norge som involverer Syria-veteraner. Men jeg tviler på at vi får en bølge.»

Avvenire har også intervjuet terroreksperten Lorenzo Vidino, som holder til ved det polytekniske universitetet i Zürich, og nylig har skrevet en bok om jihadismen i Italia. Han sier at den utenlandske terrorrekrutteringens fenomen ikke er nytt, men at den viser nye og foruroligende sider i Syria. Det er for eksempel mange unge konvertitter blant Syria-jihadistene.

Det begynte med krigen i Afghanistan, og med den globale mobiliseringsstrategien fremmet av strategen Abdullah Azzan på 1980-tallet. Systemet har fortsatt å virke. «Tenk bare på tilfellet Bosnia, eller Tsjetsjenia, eller Irak,» sier analytikeren

La oss begynne med alarmropet. Er det berettiget, eller er fenomenet oppblåst?

Det ville jeg ikke si. Det er ingen som har snakket om en massetilstrømning av europeiske jihadister til Syria. Men antallene, som varierer sterkt fra land til land, er betydelige. Dessuten er de normalt konsentrert i noen byer, eller sågar nabolag. Fra lille Belgia er antall militante for eksempel blitt estimert til mellom 220 og 250. Og nesten alle kommer fra tre byer: Antwerpen, Mechelen og Vilvoorde. Sistnevnte har 40.000 innbyggere, og derfra er det reist 50 jihad-aspiranter. Hvilket får en til å innse at radikaliseringsprosessen skjer i mindre grupper – blant venner, skolekamerater, naboer, slektninger –, på en autonom måte, uavhengig av de store organisasjonene. Det dreier seg om lokale nettverk som først etter å ha omfavnet den ekstremistiske ideologien, søker kontakt for å verve seg. Via nettet eller personlige kanaler.

Hvordan plasserer Italia seg i denne sammenhengen?

Italia er representert langt under gjennomsnittet. Vi snakker om 15, maks 20 stridende. Og det er fordi de radikale gruppene er så bitte små. De som drar sin vei, er som regel isolerte individer.

Har jihad-aspirantene noen typisk profil?

Definitivt ikke. Der finnes både krigsveteraner fra 1990-tallet og opprørske ungdommer. Og det må stikkes hull på en myte: Det er ikke bare eksponenter for muslimske innvandrergrupper som drar. Mange er unge europeere som konverterer til radikalismen. Og vanligvis tar det bare noen måneder å bestemme seg for å dra ned og kjempe. På Facebook finner man ofte unggutter som bare uker i forveien postet bilder med ølglass, men som plutselig poster talene til de mest ekstreme imamene i stedet.

Er det mange av disse såkalte baby-jihadistene?

Det varierer fra land til land, men de utgjør ofte en betydelig andel. I Belgia og Tyskland utgjør de for eksempel mellom 20 og 25 prosent av totalen. Man registrerer faktisk variasjoner i reiseaktiviteten som sammenfaller med skolekalenderen.

Finnes det jihad-pendlere?

Flere ungdommer tilbringer ferien med å kjempe, ofte uten at foreldrene vet det. De blir lenge nok til å kunne spre noen bilder på sosiale medier, og så kommer de hjem. Dog ikke alle. Og noen voksne gjør det også. Av og til drar par med barn også til Syria.

Hvordan reagerer de islamske samfunnene som har slått rot i Europa, på denne eksporten av jihad?

Sammenlignet med tidligere – for eksempel tilfellet Irak – er det en større bevissthet og en større vilje til å fordømme fenomenet. Ofte sier de selv fra til politiet. Mye av det vi vet kommer jo ellers fra interne kilder. Til og med foreldre henvender seg til myndighetene av og til, fordi de vil forhindre at barna drar sin vei.

Les også

-
-
-
-
-
-