Sakset/Fra hofta

Det er en tragisk og gåtefull nyhet Il Giornale bringer: En gutt fra Liguria på 20 år skal ha mistet livet i kamp i Syria, blant rekkene til opprørerne mot Assad. Han hadde angivelig sluttet seg til sunni-geriljaen med forbindelser til den aller mest krigslystne varianten av islam, i fascinasjon over det som på ham virket som et eksistensielt veddemål.

Han er opplagt ikke den eneste av våre ungdommer som er blitt revet med av jihad. Han er tvertimot et av de mange barna av vår haltende kultur som velger den aller mest grenseoverskridende flukten de klarer å finne: flukten inn i en innbilt renhet. Den får dem til å miste bakkekontakten, idet den frigjør dem fra alt ved vår verden: konsumismen, promiskuiteten eller simpelthen de ertelystne og troløse pikene, lastene (som alkohol), og renser dem med en ild som skal få dem til å forandre verden ved å erobre den for den sanne tro og forløse den. En storslagen oppgave.

I tiden mellom 2003 og 2009 var det seksti som dro fra Frankrike, og tretten av dem døde. Andre er i fengsel. Manifestasjoner av et moralsk raseri som gjør deg til en drapsmann eller et drapsoffer for en kolossalt viktig sak. Hvis man tenker på leninismen, stalinismen og straffriheten ved masseforbrytelser, kan man danne seg et bilde av denne sinnstilstanden. Alt sammen for å gjøre det godt igjen for historiens ofre, de arveløse, de ydmykede.

Dette skjer nå hele tiden. Tenk bare på den saken i Canada – i London, Ontario, av alle steder, ikke langt fra Detroit: Foreldrene til Christos Katsirubas (hvilken ironi, det fornavnet) fortalte at sønnen deres var omkommet i en bilulykke i Algerie. I virkeligheten omkom han i en eksplosjon i 2011, idet han sammen med den marokkanske vennen som hadde konvertert ham, Ali Medlej, var i ferd med å gjennomføre et attentat mot en gassrørledning i Algerie.

Giuliano, gutten fra Genova, valgte den mest uventede og bisarre veien. Og over hele Europa og i USA kommer det stadig undersøkelser hvor man stanger hodet mot fenomenet med terroristisk radikalisering i forbindelse med konversjoner. I Italia ble for eksempel den 28 år gamle Andrea Campione arrestert i Pesaro i 2012, en industriarbeider som hadde tatt skrittet over i jihadismen, og som var i ferd med å flykte til Marokko i forbindelse med arrestasjonen av Mohammed Jarmou­ne, som hadde oversiktstegninger av synagogen i Milano på datamaskinen sin. En annen italiener, Do­menico Quaranta, også han islamist, hadde satt fyr på en T-banestasjon, og planla å ødelegge tempelet i Agrigento.

Tallet på slike tilfeller øker over hele verden, og det er konvertittene som er mest rede til å begå terrorangrep eller delta i strid. Eksplosjonen som tok livet av 21 personer i synagogen i Derjba, ble planlagt av en polakk. En tysk kvinne ble tatt idet hun var på vei til Irak for å begå et terrorangrep; hun hadde med seg et barn på ett år. Engelskmannen Richard Reig prøvde i 2003 å sprenge et passasjerfly i luften ved hjelp av sprengstoff i skoen. En belgier kalt «Mireille» begikk terror i Irak. De to brødrene Tsarnajev, som var oppvokst i USA, stod bak et av de verste angrepene i den senere tiden, i Boston. Eller hva med Adeboljo fra Romford, Essex, som bad om å bli kalt Abu Hamza etter at han hadde hakket i biter en soldat på perm. Eller den 33 år gamle Nicole Mansfeld, som ble drept i Syria, også hun mor til et barn.

Omstendighetene som gjør at et ungt menneske radikaliseres, inviterer til et dypdykk i marerittet. Ifølge psykologen Russell Razzaque, forfatteren av Human Being to Human Bomb, er det mange av disse ungdommene som ikke har et nært forhold til foreldrene. Hele livet deres er et forsøk på å fylle tomheten som skyldes manglende nærhet, med et enda mer betydningsfullt åndsnærvær. Byttet blir enda mer sårbart når det flytter hjemmefra for å arbeidere eller studere, og det er da predikanten kan felle det med budskapet: du er ekstraordinær, du er unik, ditt oppdrag er viktig, sågar avgjørende, for menneskeheten.

Her begynner et eventyr som ender i jihadistenes treningsleir. Giuliano fikk muligens stridsopplæring, overbevist om at han var en helt: en bærebjelke i en ny elite, men også et offer for det uverdige samfunnet han var født inn i. En dødelig miks. Men mange gir en skje av den til barna hver dag: offermentaliteten og den moralske innbilskheten. Slik oppdrar Vesten marionetter som skapt for den hellige krigen, som siden tar livet av dem.

 

Opprinnelig i Il Giornale den 18. juni 2013