Sakset/Fra hofta

Migranter i ferd med å bli plukket opp i Middelhavet nord for Sabratha, Libya, 3. februar i fjor. Foto: Giorgos Moutafis / Reuters / Scanpix

 

Ved starten av årets Kirkemøte bestemte deltakerne seg for at møtet skulle komme med en resolusjon om flyktningenes situasjon. Resolusjonen som ble enstemmig vedtatt ved Kirkemøtets avslutning 16. april, har overskriften Vis gjestfrihet!

Hvilket jo er en god ting, men det er ikke til å komme forbi hvordan Kirkemøte nekter å innse at det ikke er alle i denne verden som har til hensikt å bruke denne gjestfriheten på en takknemlig måte. Selv Kong Harald våget å si at vi ikke kan ta imot hele Afrika, men for Kirkemøtet synes det ikke å være noen begrensninger:

Vis gjestfrihet!

Jesus var en flyktning. Han er fremmed, sulten, tørst og på flukt. I vår tid. I vår verden.

Mens vi i Norge nylig har feiret påske og nyter vårsola, utspiller det seg grusomme scener i Syria.

12 000 barn er døde i krigen. 22 millioner barn er på flukt fra krig og konflikt rundt om i verden. De er fra Syria, Jemen, Sør-Sudan, DR Kongo, Afghanistan og mange andre steder. 65 millioner er på flukt i vår verden i dag. Det er det høyeste tallet siden andre verdenskrig. Mennesker flykter fra krig, forfølgelse, fattigdom og klimakatastrofer.

Europa lammes av økende fremmedfrykt. Gjerder settes opp. De fleste kommer seg ikke videre. Redde og slitne drives de fra skanse til skanse. Flyktningkrisen er ikke i Norge. Vi tok imot ca. 3000 kvoteflyktninger i fjor. Flyktningene kommer til Hellas, Italia, Libanon, Uganda og andre naboland til de konfliktfylte områdene.

Når Kirkemøtet uten reservasjoner hevder at våre liv er blitt beriket gjennom møtet med flyktninger, er det grunn til å stanse opp. For hvor er menneskeverdet til de som får sine liv ødelagt i møte med dem som kommer og opptrer som overgripere? Hva med jentene som daglig utsettes for sexovergrep?

Som historien om en ni år gammel jente som den svenske avisen Expressen kunne fortelle. Jenta kom ny til en skole i Eskilstuna. I skolens matsal fikk hun buksene dratt ned av medelever, hvorpå de gjorde seksuelle tilnærmelser mot henne. Trakasseringen fortsatte etter skoletid. Guttene fulgte etter henne til skolebussen og ventet også på henne hjemme, alt for å plage henne seksuelt. Da foreldrene kontaktet skolen fikk de høre at deres datter var blond og søt og at det derfor var spennende for guttene å forsøke seg på henne.

Foreldrene til jenta ble aldri tatt på alvor, og det endte med at de måtte flytte fra området. Historien er bare en av titusener, men den har etset seg fast i minnet. Eller hva med ofrene for terror? Hvordan kan kirken si at uskyldige menneskers liv er en pris vi skal være villige til å betale? Lider virkelig ikke alle disse en urett?

Mange menigheter i Europa og i Norge har de siste årene vist nestekjærlighet og skapt trygge møteplasser for mennesker på flukt. Vår tro og vårt liv er blitt utfordret og beriket gjennom disse møtene. Mange har tatt opp kampen for flyktningenes rettigheter, som Kirkens Nødhjelp som bidrar med livsviktig arbeid i Syria, Sør-Sudan og flere andre land.  Gjennom Det lutherske verdensforbund støtter kirken årlig nær 3 millioner flyktninger. Vi er del av verden og vi må ta vår del av ansvaret for mennesker som lider, selv om det kan koste. Kirken er en håpsbevegelse. Den skal være en protestbevegelse mot urett. Det er mange som er redde, men den oppstandne Jesus sa til sine disipler: Frykt ikke! Fatt mot!

Det er riktig at verden ikke er rettferdig, og ja, det er riktig at det er en kristen dyd å hjelpe mennesker i nød. Men det er ikke i tråd med kristen tro å utsette andre uskyldige mennesker for fare for at du selv skal få lov til å fremstå som god. Gjør man det relativiserer man menneskeverdet og gjør budskapet fra mesteren om til et politisk manifest der skjebnen til de uskyldige ikke spiller en rolle.

Og bør det ikke, også for Kirkemøtet, spille en rolle at de begrensede midlene vi rår over når svært mye lenger når de brukes i flyktningers nærområder?

I en verden der mange lider er ikke svaret å distansere seg fra lidelsene og bygge murer. Kirken kan ikke leve med det!

Derfor sier vi til folk og menigheter:
Vis gjestfrihet! Vær håpets stemme og hender!
Vis mot og engasjement, i lokalsamfunnet og i samfunnsdebatten!

Kjære statsminister:
Vær modig! Vis gjestfrihet i ord og handling. Sørg for en anstendig flyktning- og asylpolitikk.

Det dere gjør mot en av disse mine minste gjør dere mot meg, sa Jesus til oss.

Trondheim, 16. april 2018

Man sitter igjen med en følelse av at Kirkemøtet mener at vår fred, sikkerhet og velstand er et røvet gode, ikke et resultat av en kristen sivilisasjons vekst.

Kan Kirkemøtet si hvorfor den ni år gamle jenta i Sverige ikke er en av Jesu minste?

 

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her.