Kultur

Her har Gerhard Munthe (1849-1929) illustrert en beretning om en annen bergteken – liti Kjersti.

I det Herrens år 1877 blir Edvard Grieg (1843-1907) betatt, for ikke å si bergtatt, av naturen i Hardanger og av menneskene der. Ved sankthans-tider kommer han og ektefellen, Nina Hagerup Grieg (1845-1935), dit for første gang. De to blir boende sommeren over på Børve i Ullensvang, men tar senere inn på gjestgiveriet til Brita (1847-1941) og Hans Utne (1827-1895) i Lofthus. Det utvikler seg et varmt vennskap mellom vertsfolket og kunstnerparet.

Grieg får etter hvert bygget seg en arbeidshytte, på folkemunne kalt for Komposten. Der skriver han så tre av sine betydeligste verker:
Strykekvartetten i g-moll, op. 27
Album for Mandssang op. 30 som består av 12 sanger etter Ludvig Mathias Lindemans (1812-87) opptegnelser av norske folketoner
– og Den Bergtekne op. 32 (1877-78) til en tekst fra Magnus Brostrup Landstads (1802-53) Norske Folkeviser (1853). Grieg benytter kun de seks første versene i visen.

Det hadde vært – og var fortsatt – skyer på den griegske himmel. Et par år tidligere døde foreldrene hans, og dette, muligvis også sammen med andre personlige hendelser, gjorde ham nedtrykt og preget ham lenge. Samtidig opplevde han nok en viss kunstnerisk stagnasjon og tvil på seg selv. Man kunne kanskje si at han både som menneske og kunstner befant seg i en slags krise.

Situasjonen fikk et kunstnerisk uttrykk i Ballade i g-moll, op. 24 (1875-76) som han bygget over den vemodige melodien til en folkevise fra Valdres, Den norske Bondestand. Teksten i denne folkevisen er nesten en programerklæring for hans eget arbeid: Musikk med en norsk grunntone. Med visens ord burde en norsk komponist bygge på det nordlige, det nære. Den lyder slik:

Eg kann so mangen ein vakker song
um fagre land uti verda;
men aldri har eg no høyrt ein gong
dei song um det oss er næra.

Og derfor vil eg no prøva paa
å gjer’ ei vise, so folk kann sjaa
at og her nora kann vera bra,
um det foragtast der søre.

Nina opplever nok tiden i Hardanger som mindre god enn det Edvard gjør. Hun går mye alene og trives dårlig. Forholdet mellom de to skranter, samlivet befinner seg i krise.
Edvard kjenner stadig etterdønningene fra den vanskelige perioden forut. Han tviler på egne evner og krefter og nages av sterke selvbebreidelser.

I denne situasjonen fester han seg ved han teksten til Den Bergtekne. Folkevisen gir ikke bare et ekte norsk emne som det er mulig å bygge videre på, men den kan også oppleves som en gjenspeiling av hans egen situasjon og sinnsstemning. Han blir sterkt grepet av innholdet, og det hevdes at avslutningen eg fann inkji vegen heim, godt kan ses i sammenheng med Griegs eget skaperliv i Hardanger-perioden.

Det har vært sagt for spøk, men også med en viss fortvilelse, at skal man forstå viseteksten, så må man ha den oversatt til engelsk, og faktisk finnes det engelske oversettelser. Griegs håndskrevne original har for øvrig både nynorsk (originalteksten), dansk og tysk tekst. Det er ellers hevdet at når Griegs sanger har problemer med å slå gjennom i utlandet, så skyldes det dårlige oversettelser, og Den Bergtekne er i så fall intet unntak. Den høydramatiske, kraftfulle og fortettede norske teksten fremstår i den danske og tyske versjonen nærmest noe søtladent. Men oversettelsene viser oss i alle fall hvordan oversetterne har forstått det gamle norske tekstinnholdet, og at Grieg trolig har akseptert forståelsen deres.

La oss se litt nærmere på den norske teksten – enten det nå nødvendig eller en fornærmelse!
Allerede tittelen, Den Bergtekne, er tvetydig, for ordet bergteken (bergtatt) beskriver både en person som av trollmakter holdes fanget i berget, og en person som er blitt forført – og det siste kan jo hvem som helst av oss bli!

De to første versene forteller om en mann eller en unggutt som går seg vill i skogen mens han er ute etter ved (veduskogin). Uforvarende kommer han til en sten eller en knaus og et kratt hvor alvene holder til (elvesteine: alvestein; elve-runne: alvekratt). Åpenbart får han her kontakt med jutulens datter, og han føler seg narret og sveket av henne. Imidlertid synes han ute av stand til å frigjøre seg fra den fortryllende skapningen og til å finne en vei ut av skogen.

I det tredje verset får vi høre at han har vært i lag med selveste jutulen (vorid med jutulen). Men noe har gått galt uten at vi entydig får vite hva, og nå blir han forfulgt av det samme utysket. Det hintes om at jutuljentene (NB flertall: gjentunn – dei) beskylder ham for å ha forsøkt å forføre (lokkad) flere av dem, noe som tilsynelatende ikke er tatt nådig opp. Selv hevder den bergtatte at han å ikke har sett noen av dem. Det herlige med folkediktningen, er jo at så mye bare antydes og overlates til vår egen fantasi! Her den noe frie, danske løsningen: Jeg har været i Jutulleg der vildeste Dansen mon gaa / men i Jutuldatt’rens Blik jeg Lykken aldrig saa.

Femte og sjette vers beretter om hvordan den flyktende føler seg, opplever situasjonen sin og reflekterer over den. Vers 5 kan virke besynderlig, og jeg antar det bør forståes slik:
Vatni dreier seg om ferskvann, så det må siktes til en fisk som går fra ferskvann til saltvann, liksom laksen. Silda derimot gyter på grunt sjøvann, og ungene holder seg langs kysten, men når de blir eldre, drar de til havs. Fiskene er altså bilder på vesener som søker og finner sitt element, sitt miljø. De finner seg til rette. Det samme gjelder ekornet i tretoppen. At mange mennesker møter mågin sin (svigersønnen sin) uten å vite det, sier oss at folk kan finne sin tvillingsjel på tross av omstendigheter som krever at det holdes skjult.

Vers 6 gir oss konklusjonen som den bergtatte er kommet frem til: Han står igjen etter opplevelsen uten å ha funnet en makamann, ja sogar ute av stand til i fremtiden å finne en. Han står igjen uten noen som likner ham, uten noen som er i samme situasjon som ham, uten noen som han kan dele livet sitt med. Dansk løsning: Alle så har de en Hjertenskjær, men jeg ejer ingen, jeg.

Det syvende verset som er identisk med førsteverset, betoner på ny at den bergtatte er uten mulighet for å komme seg ut av den situasjonen som han er havnet i. Konsekvensen er ensomhet og motløshet som ikke kan overvinnes. I den siste linjen understrekes igjen hovedpersonens fortvilelse og forlatthet. Han er blitt fortryllet og kan aldri frigjøre seg og aldri finne noen tvillingsjel: Ingjin så heve eg!

Instrumenteringen av Den Bergtekne er ganske uvanlig: Baryton solo, strykeorkester og to horn. Forklaringen kan være at det var den besetningen Grieg hadde til rådighet i denne tiden, men
det er også mulig å tenke seg at han med disse få instrumentene ville skape en parallell til den megetsigende, men ordknappe teksten. Han sier selv at Den sammentrengte knapphet i stilen som kommer rystende til uttrykk i den gammelnorske poesien, den har jeg også tilstrebet i musikken.

I alle fall skaper valthornene en skogstemning som passer i sammenhengen.

Tonearten g-moll brukte Grieg ofte for å skildre sorg. Både Balladen og Strykekvartetten går begge i denne tonearten. Derfor bør vi kanskje merke oss at den lange åpningsakkorden i Den Bergtekne er en g-moll-treklang; derpå følger overgang til hovedtonearten e-moll.

Det er ellers vel kjent at Grieg oppfattet Den Bergtekne som et av sine beste verk. Ikke alle vil være enige med ham i det, men alle bør ta innover seg at denne komposisjonen nok rører ved komponistens aller innerste. Det samme kan vi for øvrig også si om det ubestridte mesterverket fra denne tiden, Strykekvartetten; den som med rette er blitt kalt et autobiografisk dokument, et Stykke Livshistorie.

For meg personlig handler både Balladen, Den Bergtekne og Strykekvartetten først og fremst om kjærlighetens dramatiske og uransakelige veier. Om forførte og bergtatte sjeler.
Var så Edvard Grieg for sin egen del bergtatt i denne perioden? Og i tilfelle på hvilken måte? Se det
får mer kunnskapsrike folk enn meg uttale seg om.

Eg fòr vilt i veduskogin
kringum ein elvesteine,
jutuldottri narrad meg,
eg fann inkji vegin heim.

Eg fòr vilt i veduskogin
kringum ein elve-runne,
jutuldottri narrad meg,
eg hev inkji vegen funnid.

Eg hev vorid med jutulen
og jutulen etter meg rann,
gentunn sa’, eg lokkad dei,
um eg dei aldri fann.

Eg hev vorid med jutulen
og jutulen etter meg låg,
gentunn sa’, eg lokkad dei,
um eg dei aldri såg.

Fiskin uti fagran vatni,
og sildi søkir hav,
mang ein helsar mågin
og veit så litid af.

Fiskin uti fagren vatni,
og ikonn up i tre,
alle så heve dei makamann,
men ingin så heve eg.

Eg fòr vilt i veduskogin
kringum ein elvesteine,
jutuldottri narrad meg,
eg fann inkji vegin heim.