Kultur

Mange mennesker er åpenbart interesserte i hva som synges på skolen og i hvor stor plass sangen bør ha. Derfor kan det være aktuelt å minne om Mads Berg (1865-1955) og hans «Skolens sangbok». Den var trolig 1900-tallets mest bruke skolesangbok, og knapt noen har hatt så stor betydning for landet og folket vårt som den. Nå bør den bli 2000-tallets familiesangbok. Den er en skattkiste for voksne så vel som for barn og unge! Finn den frem igjen og les og syng!

Mads Hansen Berg var en erfaren skolemann og sanglærer da han i 1914 utga «Skolens sangbok». Den er siden blitt solgt i over en million eksemplarer, og så sent som i 1999 kom den i 25. utgave og 13. opplag. Bokens egenartede format og layout var fortsatt beholdt, og likeledes det jeg oppfatter som dens bærebjelke: Et utvalg av tekster og melodier av høy kvalitet som i sum virker nasjonsbyggende og dannende. I vår tids skolestuer kan den nok ikke konkurrere med nyere musikkverk som i utseende og opplegg er tilpasset dagens smak, men for voksne som setter pris på kulturarven vår og vil formidle den til yngre, er den vel nesten både uvurderlig og uunnværlig?

Mer stoff om Mads Berg og sangboken hans finnes her.

Ved fem sanger fra boken kan jeg vise noe av bredden i stoffvalget og kvaliteten på det, men ikke yte boken rettferdighet. Utvalget av sanger begrenses av hva som finnes på YouTube, og jeg har med velberådd hu valgt forholdsvis nye innspillinger som viser hvor aktuelle disse sangene er, og hvor ulike fremførelsesmåter som kan benyttes. Musikkarrangementene står for musikernes regning. Bokstaveringen i teksten følger sisteutgaven, men i noen sanger er to eller tre verselinjer slått sammen til én av plasshensyn.
Trolig er ingen av sangene jeg presenterer, nye for deg, og det viser i så fall styrken i Mads Bergs sangsamling. Om du nå tar deg tid til å lytte gjennom sangene og merker at en eller flere av dem stadig rører ved noe dypt inne i deg, ja så er vel også det et godt tegn? Og hvem tør vel hevde at dette ikke er sanger for voksne like så mye som for barn og ungdom?

Vi begynner med en sang om fedrelandskjærlighet, om kjærlighet til landet og til folket som hedrer sine aner, om kjærlighet til frihet og fred. Nasjonsbygging!

«Blant alle lande» med tekst av Ole Vig og musikk av Hans Matthison-Hansen.
Fremførelsen utelater to vers som sangboken har, og derfor er de ikke ført opp her.

Blant alle lande i øst og vest / er fedrelandet mitt hjerte nest.
Det gamle Norge / med klippeborge / meg huer best.

Fra Vesterhavet til Kjølens rand, / fra Nordishavet til Kristiansand,
der har jeg hjemme / og kan istemme: / Mitt fedreland!

Jeg elsker eder, I gamle fjell / med høye tinder og dype vell,
med skog om barmen / og jern i armen / til tidens kveld!

Jeg elsker eder, I bekker små, / I stolte fosser, I fjorder blå,
I sjøer blanke, / hvis stille tanke / kan stjerner nå!

Jeg elsker furu- og bjerke-lund / med toneklangen fra fuglemund;
og meget aner / de dunkle graner / i vårens stund.

Jeg elsker bølgen, hvor frihet gror, / de dype daler, hvor freden bor,
de lier fagre, / og gyldne akre / på odelsjord.

Dog mest jeg elsker det folkeferd / som har sitt hjem mellom fjell og skjær,
hvor unge hedre / de gamle fedre / som bygde her.

Sett i forhold til antallet sanger, er det er få salmer eller forkynnende sanger i boken utenom dem som er knyttet til julen. Likevel føler jeg tydelig en underliggende kristen grunntone fordi troen på ulike måter kommer til uttrykk i flere av sangene – som i denne:

«Fager kveldsol smiler» Tekst av P. Hognestad etter Hoffmann von Fallersleben – Musikk av Johann Christian Heinrich Rinck

Fager kveldsol smiler / over heimen ned,
jord og himmel kviler / stilt i heilag fred.

Berre bekken brusar / frå det bratte fjell.
Høyr kor sterkt det susar / i den stille kveld!

Ingen kveld kan læra / bekken ferd og ro,
inga klokke bera / honom kvilebod.

Så mitt hjarta stundar / bankande i barm,
til eg ein gong blundar / i Guds faderarm.

Fortiden levendegjøres ved sanger med historisk innhold, «Der stod seg et slag uti Kjøgebugt i sytten århundre og ti», «På Eidsvoll stander en sagahall» og «Brede seil over Nordsjø går». Men det viktigste her er etter min mening at mange norske folkemelodier blir brukt og slik holdes levende. Noen av dem har ny tekst, mens andre har beholdt folkeviseteksten slik som denne:

«Per Spelmann» Norsk folkevise – Norsk folketone.
3. vers mangler hos Berg, og fremførelsen og teksten nedenfor utelater hans siste vers.

Per spelmann han hadde ei einaste ku. / Han bytte bort kua, fekk fela igjen.
«Du gamle gode fiolin, du fiolin, du fela mi!»

Per spelmann, han spela, og fela ho lét, / så gutane dansa, og jentene grét.

Per Spelmann han spela, og fela var god, / så gutane dansa og jentene lo.

Og om eg vert gammal som stein under bru, / så aldri eg byter bort fela for ku.

Og om eg vert gammal som mose på tre, / nei aldri eg byter bort fela for fé.

Familien og livet i familien, mennesket i yrke og fritid møter vi også. Flere sanger omhandler sammenhengen generasjonene mellom og viser unge som forstår og verdsetter foreldrenes innsats, unge om ser at de høster frukter av eldres slit.

«Du gamle mor» Tekst: Aasmund Olavsson Vinje – Musikk: Edvard Grieg

Du gamle mor, du sliter arm, / so sveitten er som blod,
men endå i ditt hjarta varm. / Og du meg gav min sterke arm
og dette ville mod.

Du turka tårer av mitt kinn / så mang ein Herrens gong,
og kyste meg som guten din / og bles meg uti barmen inn
min sigerfulle song.

Og gamle du, du gav til meg / mi mjuke hjarterot,
og difor må eg elska deg, / kor helst eg vankar på min veg,
om så på villan fot.

Litt romantikk blir det også plass til i sangboken, og jeg velger denne – selv om den speiler gamle kjønnsroller.

Astrid, mi Astrid Tekst: Hans Hanson etter en ode av Horats | Melodi: Norsk folketone.
Vers 2 og 3 er utelatt I sangboken.

(Torgrim:) Astrid, mi Astrid, som eine heldt tå meg, den tid du var meg så inderleg god!
Den tid du gret kvar ein gong eg gjekk frå deg, som var kvar laurdagskveld, mins du det no?
Då var eg bygdas den sælaste gut, ikkje eg bytte med prest eller fut.

(Astrid:) Den tid du heldt utav Astrid åleine, då ikkje Svanaug var venar’ for deg;
den tid du var no så snøgg’e på beina, då du kvar laurdagskveld ila til meg;
ikkje med skrivarens dotter ha’ eg den gongen byta, skull’ eg mista deg.

(Torgrim:)Men om eg skulle no Svanaug forlate, og om eg kom ho kje meire i hug,
og om eg skulle til deg koma atter, om eg til Astrid igjen skull’ få hug,
om eg no trygda at eg vart deg tru, Astrid, mi Astrid, kva svara då du?

(Astrid:) Venar’ enn sola som går bakom fjellet, det er han Torgrim, kan eg seia deg;
og du er argar’ enn villaste trollet, falskar’ enn skummet på vatnet mot meg;
men eg er likvel di trugnaste møy: berre med deg vil eg leva og døy.