Kultur

Edvard Munch (1863-1944): Sommernat. Inger paa stranden (1889)
Olje på lerret, 126,5 x 161,5 cm, KODE, Bergen.

Arne Garborgs (1851-1924) beskrivelse av Veslemøy passer ganske godt med Edvard Munchs søster Inger Marie (1868-1952).

Ho er mager og myrk og mjå
med brune og reine drag
og augo djupe og grå
og stilslegt, drøymande lag.

Komponisten Olav Anton Thommesen ble født i Oslo i 1946 og regnes som en av vår tids betydeligste norske komponister og kulturpersonligheter. Han studerte musikk bl.a. i USA, Polen og Nederland. I sin lærergjerning ved Norges musikkhøgskole arbeidet han for å spre informasjon om nyere norsk tonekunst og påvirket i betydelig grad synet på moderne musikk.

I 2007 skrev han Veslemøy synsk – en GRIEGsk musi-collage over Arne Garborgs HAUGTUSSA, et verk som grep meg sterkt allerede første gang jeg hørte det. Med dette verket hedrer han etter mitt syn både dikteren Arne Garborgs og komponisten Edvard Griegs (1843-1907) minne.
Arne Garborg hedres ved at Haugtussa-diktningen (Haugtussa (1895) og I Helheim (1901)) trekkes frem på ny og tolkes på nytt. Edvard Grieg hedres gjennom de mange sitatene fra komposisjonene hans som Thommessen fletter inn i sin egen musikk og som her fremstår i et nytt lys.

Mens Grieg i sin Haugtussa op. 67 (utgitt 1898) la hovedvekten på Veslemøys kjærlighetshistorie, fanger Thommessen inn mye mer av stoffet i de to bøkene om henne. Det vesentligste for ham blir vel hennes synskhet, hennes ferd gjennom Helheimen og hennes forvandling fra Veslemøy til vismøy. Ved sin vektlegging av det overnaturlige, hedrer Thommesen også tilsvarende elementer i vår egen historie og folketro, fortellingene om tusser og troll og de underjordiske, og han minner oss om likhetene med Draumkvedet. Liksom Olav Åsteson, faller også Veslemøy inn i en langvarig søvn og opplever en uhyggelig annen verden, men kommer til slutt uskadd, om enn ikke uendret, tilbake til våken tilstand. Og her føres vi videre til den europeiske arven vår, til Dante Alighieris Divina Commedia. Tekstlig opplever jeg Veslemøy synsk nært knyttet til det beste i vår norske og europeiske kultur. Musikalsk, midt inne i et moderne tonespråk, gjenkjenner jeg en norsk dåm som forener den nye og den gamle tid, forener vår gamle tradisjon og kulturarv med dagens nyskaping.

Veslemøy synsk er et stort verk, og her er bare tatt med fire små drypp som forhåpentligvis vil gi mersmak. Den som vil sette seg inn i verket i sin helhet, bør anskaffe seg tekstheftet, for selv om all teksten finnes i de to nevnte bøkene av Garborg, er de aktuelle tekstdelene ikke alltid lette å finne. Partitur og muligvis også teksthefte kan man få ved å kontakte Nasjonalbiblioteket.

I forbindelse med tekstutvalget har Thommesen samarbeidet med Guri Egge og Håkon Austbø. Æres dem som æres bør! I teksten nedenfor har jeg fulgt partituret, men brukt ortografien i utgaven fra ASCHEHOUG & CO (W.NYGAARD), OSLO 1980. Utelatelsene fra Garborgs tekst har jeg ikke anmerket eller kommentert. Tekstdeler som gjentas, er avmerket.

LAGET – (fra «Haugtussa»)
Vi møter ungjenta Veslemøy, også kalt Haugtussa, i hennes hjemmemiljø på Jæren. Her er det i førsten lite oversanselig å spore, men vi får høre fortellinger som streifer inn på den slags fenomener. Etter hvert skjønner vi imidlertid at Veslemøy er synsk, og et eksempel på det får vi når hun befinner seg i et lystig lag sammen med bygdefolket. Her oppdager hun plutselig at overnaturlige vesener blande seg med vanlige mennesker. Onde kreftene griper inn i folks liv, og hun ser det og skjønner hva som foregår.

Å hau og hei, no tek fela i,
:/: kom no, du gjenta mi, :/:
no skal me sulle saman. /…………………../ sulle: nynne, synge lavmælt

Og rundt dei sviv
i låge rom
med hopp og hiv
og fele-ljom,
og guten rak
I faste tak
si staute gjente svingar.

— Veslemøy sit som tryllt og glor,
og tungt av barm ho andar. /………………./ andar: puster

No gjeng det både ned og nord;
for troll og folk seg blandar.
Tussar tumlar seg fleir og fleir. // tussar tumlar seg: troll el. underjordisk støyer og bråker

:/: Fram dansar ein haugkall :/:, fager og blå
med gullring um håret som fløymer;
han giljar for Veslemøy til og frå, /………… / gilja: (forsøker å) dåre, forføre
og tonar kring honom strøymer.
Å hildrande du! /…………………………… / hildrande: fortryllende
Med meg skal du bu,
:/: i Blåhaugen skal du din sylvrokk snu. :/:

Han rettar ut si bleike blå hand;
ho skjelv av uro og otte.
Men då den møy skuld’ kysse den mann,
då hadde han munn som ei rotte.

Leid er lange lengtings brand;
aldri kjem den ljose mann.

MYRKHEIM – (fra I Helheim)
En natt ser Veslemøy at hennes avdøde søster står ved sengen hennes sammen med en volve. I følge med dem skal hun nå ned i Helheim og oppleve redslene der. Her er det uhyrer, og her straffes synderne for sine ugjerninger. De kommer etter hvert til Myrkheim og blant mye annet ser de en skald som må bøte for å ha misbrukt sine gaver.

Volva fører deim
fram yvi mo;
ein gamall skald der
åleine stod

og reiv i strengin’
på leiken sin. /………………… / leiken: langeleik (?)

(Skalden:) Eg skulde songi det som ung meg glødde,
eg skulde bori sorgi fram, og gleda,
og tolka livsens lov med tone sann.

Eg gløymde kveda og eg lærde stava,
og laga det som mengdi vilde hava.

I verdi er eg gløymd, og ingin nemner
det namn som ein gong var so høgt i rop.
Eg magtlaus er. Og tomt min klage tonar;
det spillte kvad eg aldri oppatt sonar. /…………. / spillte: (her) ødelagte, bortsløste

NIVLHEIM (fra I Helheim)
Neste stopp på veien er Nivlheim hvor håpløsheten rår, og hvor de avdøde fortvilet og forgjeves klager over sin skjebne. Navnet Nivlheim er hentet fra norrøn mytologi og betyr skoddeheimen, et sted der det bare var kulde, is og tåke.

Veslemøy ser.
Likfugl flaksar
med blåe vengir.
Det renn og det driv;
det sutlar og skvalar. /…/ sutlar og skvalar: plasker, skvalpe og renne i stride strømmer
For Veslemøy mildt
systeri talar:

«Kaldt det er
der me gjeng inn no;
d’er sjølvhugen hard
som iser so.

Det regnet som dryp
er tårir som fell
der ovan frå
mannaheim.

D’er vonløyse-gråt /……/ vonløyse-gråt: gråt som følger av håpløshet
som fell som sår
frå folki som trotnar /…/ trotnar: (her:) sitter fast
i trældoms kår.»

UPPVEG (fra I Helheim)
Men for de tre kvinnene finnes en vei oppover, en vei ut av Helheim, en vei mot lyset der de forløste sjelene har sitt opphold. Og Veslemøys gamlemor som har våket ved sengen hennes i lange dager og netter, kan nå glede seg over at den sovende våkner til live.

Dei stend millom morgon-
skyir og ser
løyste sjælir
i kvite lin
som upp stig
i morgonskin.

Enno heng saknad
i hugen att
og gru frå den myrke
daude-natt.

Sorgmild gjeng song
um den ljose ferdi;
augo doggast
med minne-tårur.

Burt bleiknar volva
i morgonglans,
og er ikkje meir
for syn og sans.

(Gamlemor:) «Å, vaknar du, Veslemøy?
Å, er det visst? /…………………………………….…. / visst: helt sikkert
No trudde eg plent /…………………………………../ plent: så avgjort
eg hadde deg misst. /…………………………………./ misst: mistet

Kvit låg du og still
i dagane sju; –
å, nei, er det visst?
å, nei, er det du?

Enda ligger sorger og prøvelser foran Veslemøy, men en dag når hun frem til den tilstanden som Garborg beskriver i diktverkets siste og avsluttende linjer:

Gjerne ho liver; / glad vil ho døy; / til vismøy er vorti / Veslemøy.

 

Les også

-
-
-