Sakset/Fra hofta

Nasjonalforsamlingens president og opposisjonsleder Juan Guaido, som mer enn 50 land har anerkjent som landets rettmessige interimsstyrer, deltar i en sesjon i Venezuelas nasjonalforsamling med første visepresident Juan Pablo Guanipa og andre visepresident Carlos Berrizbeitia på et torg i Caracas, Venezuela 12. februar 2020. Foto: Manaure Quintero/Reuters/NTB Scanpix

Venezuela var et av de mest velstående landene i Sør-Amerika. Mellom 1920 og 1975 hadde landet kanskje raskest voksende økonomien på planeten, og pengeenheten Venezuelansk bolivar, var en av de sterkeste i verden, ved siden av sveitsiske Franc. Nå er landet i sitt syvende år med resesjon, og en nådeløs helsekrise rammer barn og unge hardest av alle. Sånn går det når man omfavner sosialisme, og tror det skaper bedre samfunn.

Barnedødeligheten i Venezuela sank kontinuerlig fra 1940-tallet, og ble nesten halvvert i de 12 årene etter at Hugo Chavez tok over. Nå er denne trenden reversert, og fattigdomsrelaterte problemer gir feilernæring og sult-relaterte skader som kan være dødelige, slik The Guardian skrev om 12. februar. Foreldre som ikke har råd til flaskemelk og næringsrik mat, ser barna sine svinne hen. Venezuela sliter altså med problemer vi bare forbinder med U-land.

Omfanget av denne krisen i helsevesenet er det ingen som egentlig vet, ettersom regimet sluttet å publisere statistikk i 2017. Den siste bulletinen som kom fortalte at 11.466 barn døde i 2016. De døde som en følge av inkompetanse, korrupsjonen og kommunistenes vanstyre.

Helsesektoren og sykehusene i Venezuela melder nå om mangel på senger, medisiner, vann og strøm, som gjør at leger har måttet operere med lys fra mobiltelefoner. Universitetssykehuset i Maraciabo var nylig uten strøm i dagevis. Årsaken sier ikke myndighetene noe om, men det kvitres stadig om at strømforsyningen utenfor Caracas er svært ustabil.

I mellomtiden skylder regimet på at USA driver «økonomisk krig» mot Venezuela.

Inflasjonen helt ute av kontroll, og gapet mellom den offisielle kursen og svartebørs-kursen mot amerikanske dollar er i fritt fall. Yenni Galindo er en 29 år gammel alenemor som må få hverdagen til å gå rundt på bare 800.000 bolivar i måneden. Det høres jo mye ut, men tilsvarer bare 11 USD. Ingen av de syv barna hennes går på skolen. Hun har ikke råd til skoleuniformer.

Den økonomiske kollapsen har ført til noen ganske desperate tiltak fra regimets side: I november 2019 ga president Nicolas Maduro tillatelse å bruke amerikanske dollar som betalingsform i Venezuela. Han omfavner altså myntenheten fra fienden, som ønsker å få kommunistenes regime avsatt. Tiltaket har imidlertid bare økt de interne forskjellene mellom de som har dollar, og de som ikke har tilgang på dem.

USAs sanksjoner rammer hardt, og regimetro mennesker protesterer i gatene etter at Trump innførte sanksjoner mot det statlige flyselskapet Conviasa nylig. Sånt blir det storpolitikk av, siden Venezuela strutter av oljereserver: Både Kina og Russland trasser disse sanksjonene. Det gjør også Chevron som øker produksjonen av olje i Venezuela, noe som sørger for at sanksjonene ikke rammer regimet slik Trump ønsker.

Den russiske oljeprodusenten Rosneft FJSC kan bli den neste som USA retter fokus mot, og spenningen mellom USA og Russland stiger i området. Samtidig sprer den sosiale uroen seg, fordi folk forlanger bedre levekår, bedre styring og frie nyvalg som kan gjøre slutt på kommunistenes jerngrep.

Nå har også opposisjonslederen Juan Guadió returnert etter et opphold i utlandet og møter med World Economic Forum og Washingon. Guadió er anerkjent som Venezuelas legitime president av mer en 50 land, men folket begynner å bli utmattet. Maduros regime er seiglivet, takket være hjelp fra Russland og Kina. Tidligere kommunister passer tydeligvis på dagens kommunister, og sjansen for å at USA vil intervenere i Venezuela virker ikke å være særlig sannsynlig.

Regimet militariserer sine egne supportere gjennom treningsleire, og det har skapt en egen milits som er blitt en del av landets væpnede styrker. Samtidig rapporteres det at å være journalist i Venezuela begynner å bli svært risikabelt, med regimets utsendte bøller som banker opp regimekritikere.

Situasjonen er som alltid uoversiktlig, og det er vanskelig å spå hvordan det vil ende. Det som er sikkert er at kommunistene neppe vil oppgi makten frivillig. Problemene i landet er så store, at nesten 5 millioner mennesker har flyktet over til nabolandene, noe som har skapt en helt egen flyktningkrise i Sør-Amerika.