Kommentar

Svensk flagg vaier i vinden på Syd-Koster. Foto: Erik Johansen / NTB scanpix

Spørsmålet kom litt abrupt. Jeg hadde vært forberedt på litt av hvert, men ikke akkurat dette, ikke «Hvorfor hater du Sverige?»

Det er et par år siden nå, og jeg husker ikke lenger konteksten, men spørsmålet klinger ennå i ørene mine.

Vi snakket om Sverige, så mye synes klart, eller ihvertfall om politikk, om innvandring. Om konsekvensene av masseinnvandringen til våre land, til Norge, til Sverige, til Europa i vår tid.

Det er et medlem av min nære familie som spør: – Hvorfor hater du Sverige?

Hvorfor hater jeg Sverige? Ja, hvorfor hater jeg Russland? Hvorfor hater jeg Danmark? Iran? Bolivia?

Hvordan havnet vi der? At vi reduserer politisk uenighet, politiske standpunkter, til et spørsmål om å hate eller elske? Et spørsmål om å være god eller ond?

Mitt familiemedlem hadde forstått hva jeg mente om utviklingen i Sverige. At jeg var, la oss si, en smule kritisk til i hvilken retning landet beveget seg. Hun visste også at jeg skrev om det. Her på Document.

Jeg kunne selvsagt beklage meg over hvor forfeilet det er å redusere politisk uenighet  til et banalt spørsmål om hat/kjærlighet. Men det blir for enkelt. Dette stikker dypere.

Vi snakker om et tema som splitter oss, som splitter våre samfunn, som splitter venner, splitter familier. Noen takler det, noen er voksne nok til å håndtere det, de tåler uenigheten og fortsetter som gode venner, gode familiemedlemmer.

I tråd med god samfunnsånd, i tråd med anstendig, sivilisert oppførsel.

Andre viser seg som umodne mennesker, som venner helt uten evne til å tolerere andre tanker enn sine egne. Som søsken for hvilke blod ikke er tykkere enn vann, for hvilke simpel politisk uenighet blir en markør for godhet, en markør som skiller de gode fra de onde. Et skille man ikke kan overvinne.

Dette er godhetstyranniet. Den som ikke har de rette meningene er ond og fortjener å bli fryst ut.

Et annet medlem av nær familie (ikke hun som mente jeg hatet et helt land), har til dags dato ikke gratulert meg med min nåværende jobb. Det er nå over tre år siden jeg begynte å skrive for Document. Jeg hadde vært uten arbeid en periode før jeg begynte her. Å være arbeidsledig er, for å si det pent, ingen dans på roser. Også slik sett var det svært positivt å komme i arbeid igjen.

Ikke bare har hun latt være å gratulere, hun har overhodet ikke kommentert, ikke med ett eneste ord, min nye jobb.

Det kunne jo muligens ha passert, om man ellers var i stand til å omgås på en sivilisert, vennlig måte. Vel.

Temaet splitter oss, det splitter våre samfunn, venner, familie. Det er helt forferdelig hvordan vi har stilt oss.

Hvordan i all verden havnet vi her?

Er det min feil at min søster ikke vil snakke med meg? Skulle jeg bøye meg for godheten, Stålsatt meg og sagt: Ja, takk! Send meg en ureturnerbar asyslsøker! Hun kan vaske skitten min! Det er en passe solidarisk handling som viser hvor god jeg er, hvor solidarisk jeg er mot mitt lands innvandringsprosjekt. Kom igjen, det jo dugnad, ikke sant?

«Innvandring er berikende». Man skulle tro det var en besvergelse fra en fjern fortid, noe fra før Brochmann I og Brochmann II, regjeringens perspektivmelding, Frischsenterets rapport Immigrasjon og sosial mobilitet. Man skulle tro det var avlagte standpunkter fra tiden før harde fakta ble trykket opp i ansiktet vårt.

Men nei. Ledende politikere fra våre regjeringspartier, som påfuglen med tversoversløyfen og selve integreringsstatsråden snakker over seg, snakker som i feber og villelse:

«Sannheten er at et flerkulturelt samfunn beriker oss, og utfordrer oss», skrev Jan Tore Sanner i en bemerkelsesverdig kronikk i februar.

Merk at det ikke er venstresiden dette kommer fra. Vel, ikke fra partier som bekjenner seg til venstresiden ihvertfall. Virkelighetsfornektingen griper langt inn i høyresiden, langt inn i regjeringen.

Det er litt mer forutsigbart det som kommer fra Karin Andersen & Co. Andersen og andre ekstremister på ytre venstre som mener det gigantiske innvandringseksperimentet går helt strålende. Hennes partileder Audun Lysbakken mente Sverige var «Europas lys». Vi husker at han sa dette da Sverige mottok opptil 10.000 migranter per uke.

Av Sveriges befolkning under 44 år har kun 61 prosent foreldre som begge er født i Sverige. Tygg litt på den.

Hvor er Sverige nå? Hvor tett følger Lysbakken utviklingen i fyrtårnet sitt? Det er ikke mye hjelp å få fra norske medier. En torsdag tidlig i desember ble tre mennesker skutt og drept i Sverige. Tre stykker drept på én dag. Det gav ingen gjenklang i norske medier. Ikke et knyst.

Heller ikke her på Document. At folk skytes på åpen gate i Sverige er i ferd med å blir så hverdagslig. Noe vi trekker på skuldrene av.

Men det var ikke meningen å begrave seg i detaljer om hva som skjer i Sverige. Jeg ville snakke om noe annet. Om hva som skjer med oss. Hva som skjer med meg, meg og mine folk, mine venner. Hva som skjer med oss.

Hva som skjer med oss i en tid preget av tilsynelatende uforsonlig splittelse.

Mange kan berette lignende historier som meg. Om venner og familiemedlemmer som kutter kontakten, som ikke møter blikket lenger, som viser sin forakt på forskjellige måter.

Jeg har flere journalistkollegaer, noen av dem nære venner gjennom flere tiår, som ikke vil snakke med meg lenger.

Hva er det vi er i ferd med å gjøre, ikke bare med samfunnet, men med oss selv? Masseinnvandringen er et gigantisk eksperiment. Noen av oss ser alvorlige utfordringer, svært alvorlige problemer, med dette eksperimentet. Et eksperiment som ikke ligner noe annet vi har prøvd oss på, noensinne. Vi som peker på problemene blir i mange tilfeller beskyldt for å være rasister og det som verre er.

Problemene er grundig dokumenterte, men legg det til side et øyeblikk.

Alle, også de som synes innvandringen i sum er positiv for vårt samfunn, må stille seg følgende spørsmål: Er det verdt all polariseringen, all fiendskapen som skjærer gjennom vennskap og familiebånd?

Er det virkelig verdt det?

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: