SV: «Jesu mor Maria bar hijab». Hva med litt kulturell trygghet nå i julen?

Forsvaret la allerede i 2006 til rette for bruk av såkalte religiøse hodeplagg som blant annet hijab, og i tur og orden tilpasser større og større deler av det offentlige og private Norge seg en minoritets høyrøstede særkrav. Sist ut er Vy samt en ny sykehushijab på Oslo Universitetssykehus.

Lurer på om de som har besluttet at hijab nå åpenbart er en naturlig del av norske antrekksbestemmelser har spurt noen av muslimene, som jevnlig advarer mot at islam skal få makt i Norge, om hva de synes? Eller spurt noen av dem som har bakgrunn som flyktninger fra ulike islamske despotier, og som kom til Norge for å finne trygghet og bevare sin frihet? Skaper fremveksten av hijab-bruk i Norge hjemlengsel for disse flyktningene, tro?

De liker neppe det de ser bre om seg her til lands eller i andre vestlige samfunn.

Det er en myte å tro at ikke islamiseringen går sin gang, slik f.eks. denne ferske rapporten fra Borås i Sverige viser. Den forteller om kjønnssegregering blant småbarn og hijab på ettåringer.

Det er derfor et stort paradoks at offentlige og private virksomheter på den ene siden hevder å fremme likestilling mellom kjønnene, mens de samtidig fremmer en skikk og kultur med dype røtter i kjønnssegregerte samfunn der kvinnene er ufrie og konsekvent stiller i andre rekke.

Paradokset blir om mulig enda større når man ser partiet SVs holdning til på den ene siden kampen for likestilling mellom kjønnene og på den andre promoteringen av hijab.

Skjermdump fra Vårt Osl0

Blant de mer profilerte er vararepresentant Marian Hussein, som fikk den tvilsomme ære av å være den første kvinnen med hijab på hodet på Stortingets talerstol. Hussein har vist seg som en klassisk, venstre-militant SVer, som ville sensurere Stovnerrevyen, innføre forbud mot såkalt «islamofobi», som nektet å møte Documents redaktør til debatt og som blandet seg inn i NRKs redaksjonelle prioriteringer i forbindelse med Tore Sagens «rasisme»-stunt.

Nå er det SVs Karin Andersen som setter diverse kommentarfelt i full fyr med denne teksten:

Et kjapt søk på nettet viser at teksten er noen år gammel, og at den kan ha oppstått som harmløs satire. Selv SVs Karin Andersen vet nok at hijab i islamsk betydning ikke fantes for drøyt 2000 år siden – men man kan jo aldri være sikker.

Tidligere ville nok de fleste trukket på smilebåndet eller ristet litt på hodet, og scrollet videre nedover skjermen. Hvorfor reagerer så mange så kraftig på denne teksten nå?

SV og andre partier på venstresiden (definer «venstresiden» som du vil…), har i årtier fortalt folk som er uenige med dem at de er trangsynte, har feil verdier, er rasister, nasjonalister, kulturfascister, «brune», fremmedfiendtlige og det som verre er.

Mona Sahlins famøse ord om at svensk kultur er «töntiga saker» ligger som et uuttalt premiss for venstresidens handlinger og ryggmargsreflekser når de f.eks. hardnakket påstår at diverse IS-medlemmer av multikulturelt opphav er norske, og at disse for enhver pris skal hjelpes tilbake til Norge og inn på NAV for skattebetalernes penger. Det hele uten å stille ett eneste spørsmål om hvor radikaliseringen har funnet sted.

Det man oppnår ved å importere for mange kulturbærere med verdier som går på tvers av vestlige verdier som ytringsfrihet, likestilling og demokratiske tradisjoner på for kort tid, er å skape spenninger i samfunnet. Ethvert samfunn har en begrenset absorpsjonsevne.

Et folk trenger kulturell trygghet. Men folk opplever ikke denne tryggheten når deler av befolkningen på ulike måter isolerer seg og markerer en distanse til – ja, til og med tar tydelig avstand fra – den opprinnelige majoritetskulturen.

Det hjelper heller ikke når det politiske lederskap harselerer og herjer med verdier og tradisjoner som har festet seg i befolkningens bevissthet som gode (jule-)minner helt fra barnsben av. Konteksten blir feil fordi grunnlaget for fellesskapets samhold og måten å forstå en tekst på er blitt for usikker og skjør.

Da er det noe som skurrer, og «vi» og «dem»-følelsen forsterkes ytterligere. På kontrollspørsmålet «er det disse verdiene jeg skal dø for i krigen?», er ikke svaret like opplagt som før.

Men om Karin Andersen og hennes politisk likesinnede noen gang vil reflektere over dette, er tvilsomt. Kanskje hun ville kommet på andre tanker om hun hadde bodd i Teheran et par år?

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!