Sakset/Fra hofta

Barneselskap. Illustrasjonsfoto: Espen Bratlie/Samfoto/NTB Scanpix

Kollega Øyvind Thuestad treffer sannsynligvis mange med sine personlige betraktninger om hvordan immigrasjons-spørsmålet er blitt en målestokk på moral, og hvordan dette splitter oss.

Jeg gjør meg noen tanker om at det er en ulykke at det i vårt samfunn har oppstått et dogme i forhold til at det å arbeide for å ha immigrasjon til landet er blitt ekvivalent til godhet og høy moral.

Det vil si at ens forhold til immigrasjon, da spesielt dysfunksjonell immigrasjon, er blitt målestokken på ens moral.

Det er blitt en lek for de privilegerte. Jo mer dysfunksjonell immigrasjonen er, jo større konsekvenser den får for vårt samfunn, jo mer en ivrer for å eskalere og opprettholde den, jo bedre menneske regnes en for å være.

Slik underslås de reelle konsekvensene av immigrasjon for samfunnet, i forhold til arbeidsliv, velferd,  kulturelt, sosialt og økonomisk, og denne gjennomgående endringen av samfunnet har nå fått som eneste funksjon å i stedet stå som en slags okkult «hekseprøve» i forhold til det å skille de gode fra de onde.

Det er ikke lenger mulig å snakke åpent om, forholde seg til statistikk omkring, lage konsekvensanalyser i forhold til eller løse problemene i forhold til   immigrasjon til Norge.

Fordi en ved å omtale dette da plutselig befinner seg borte fra det politiske og det samfunnsmessige plan, fra voksenbordet og over i overtroen, moralismen og åndelighetens verden – det vil si ved barnebordet.

Ved barnebordet er det barna som bestemmer. Der gråtes det og skjelles det, der kastes det brus og kake på hver den som sier barna imot. Får ikke barna viljen sin, blir en utpekt som slem og dyttet, lugget og kastet kake på.

Hvorfor har det utartet slik, tenker jeg. At immigrasjon, et samfunnsmessig forhold, på linje med infrastruktur, helse og utdanning er blitt overført fra de voksnes verden og saklige debatt, over til barnebordet, hvor det er blitt omgjort til et primitivt infantilisert spørsmål om snill eller slem, og slik har blitt et tabu.

Et tabu fordi ingen med vettet i behold vil gå inn i debatten og bli tilgriset med lugg og slag og krem og kake fra folk som Kristoffer Joner, Karin Andersen, Mariann Hussein, Berglund-Steen og desslike.

Hvorfor lot vi et så viktig forhold slippe ut av våre voksne hender, og lot barna ta eierskap til dette?

Hadde vi godtatt at et spørsmål om utbedring av en europaveistrekning hadde blitt omgjort til et spørsmål om moral? Hadde vi godtatt om diskusjon omkring sykefraværs-lovgivning, ilandføring av gass, tariffer, barnehagedekning, skjenkeregler for utestedene hadde blitt debattert i form av gråt, avstandstagen, kneling, bønn, fakkeltog, lugging og spark på skinneleggen? Hadde vi godtatt at ens nærmeste familie sluttet å snakke til en p.g.a. uenigheter omkring for eksempel privatisering av institusjoner?

Vi må ta immigrasjons-debatten tilbake til voksenbordet igjen.

Min løsning er å snakke om dette på voksenvis.

Vi må tørre å gjøre dette høyt og usjenert, slik flere og flere av oss etterhvert gjør, både offentlig og privat.

Vi må ikke la oss skremme av barnas trusler, men istedet være stolt av at en er voksen – dog ikke fullt så fortryllende og hjertegode som barna – og at vi fremfor for å bli beundret som sjarmerende, i stedet har valgt verdigheten som voksen. Med alt det det medfører av hån, spott og kakegriseri fra de fortryllende, sjarmerende og menneskevennlige små hjerteknusernes bord.

Vi kan rett og slett ikke lenger la det være slik at det er umoralsk å være voksen.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!