Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

Den oppsiktsvekkende hentingen av den terrorsiktede IS-kvinnen og hennes angivelig syke barn, som vi nå ikke får vite om er alvorlig sykt eller om er kvinnens biologiske barn, har ført til at Frp har gått ut av regjeringen.

Det er ikke bare FrP som melder seg ut av regjeringsmenigheten. En del høyrepolitikere melder seg også ut av partiet, og Høyre mister oppslutning.

Slik utmelding, medlemsfrafall eller fall på meningsmålingene er ikke noe uvanlig. Det skjer så godt som alltid når små partier går inn i en regjering, eller når det er strid om politiske saker.

Det som er oppsiktsvekkende her, er at utmeldingen og frafallet ikke skyldes en politisk sak, men i realiteten er en konsekvens av uenighet omkring et religiøst dogme.

Dogmene

En politisk avgjørelse basert på et religiøst dogme har vi sannsynligvis ikke sett Norge siden AKP-(ml)s glansdager.

Dogmet som er kjernen i den aktuelle saken – altså det som setter premissene – er ikke troen på klassekampen eller anerkjennelse av Pol Pot og Røde Khmer, slik som i gamle dager, men merkelig nok forestillingen om at det er verdifullt å vise en bestemt religion aksept.

Det massive trykket for å få hentet den terrorsiktedes islamistens barn til Norge, har faktisk ikke blitt utvist overfor noen av de 415 andre barna med tilsvarende norsk statsborgerskap, altså norske barn som befinner seg i en uavklart situasjon i utlandet. Kun i forhold til den isl@mistiske ekstremistens barn.
Saken dreier seg altså ikke, slik vi tror, om omtanke for barn i nød generelt, men om den politiske nytteverdien av et bestemt barn som har en bestemt religiøs/ideologisk tilknytning og dermed også symbolverdi.

Hentingen av barnet og IS-kvinnen er derfor en symbolpolitisk sak.

Symbolpolitikk har som eneste hensikt å demonstrere ens egen menneskelige verdi, i form av en slags offentlig trosbekjennelse. Dens samfunnsmessige nytteverdi er lik null. Å vinne en symbolpolitisk sak er derfor ikke en samfunnstjenlig politisk vinning, men en maktdemonstrasjon av ens egne moralske parametres suverenitet.

Hentingen av barnet, og dermed den IS-terrorsiktede kvinnen, er en slik maktdemonstrasjon.

Det som demonstreres her er at visse dogmer er i stand til å triumfere over, og overstyre, tradisjonell norsk realitetsorientert politikk.

Troens triumf

Men hvilken tro, hvilket dogme eller moralske standarder, er det som har triumfert?

Det som styrer og som nå triumferer, er oppfatningen om at det er verdifullt å gi religionen islam aksept.

Det er et menneskelig trekk å forsøke å vise seg som et godt menneske, som moralsk akseptabel. I Norge og i Vesten gjør vi dette gjennom bl.a. å vise toleranse og medmenneskelighet, slik kristendommen har lært oss at vi skal gjøre.

Når vi dag skal vise vår grad av moral, gjennom å vise toleranse og medmenneskelighet, har vi etter hvert begynt å bruke toleranse overfor, og aksept av bl.a. islam, som verktøy og målestokk.

Viser en anerkjennelse overfor islam, viser en at en er et godt menneske. En oppnår moralsk gevinst.

Viser en avvisning eller kritisk tilnærming til religionen, betyr det at en er moralsk uakseptabel. En er et dårlig menneske.

En viser sin moralske verdi gjennom anerkjennelse overfor islam, og faktisk også på tilsvarende vis – ved å bekjenne seg til teorien om antropogenic global warming og kjønnsmangfoldsteorien.

Idealene forsvinner

Den moralske målestokken som styrer det norske samfunnet i dag forholder seg altså ikke lenger til opplysningstidens idealer – rasjonalitet, kritisk tilnærming og realitetsorientering. Heller ikke til kristendommens ideal, medmenneskeligheten – i form av å se ethvert annet menneske som seg selv.

Medmenneskelighet betyr aksept overfor islam, og diverse klima- og kjønnsmangfoldsteorier. Rasjonalitet betyr avvisning av og fiendtlighet overfor disse.

Ens moral og altså menneskelige verdi måles utifra ens holdning til islam, og også klima-endringsteorier og kjønnsmangfoldsteorier.

Norsk politikk styres i dag i oppsiktsvekkende stor grad av denne nye etiske målestokken. Samfunnsmessige aspekter er underordnet. Hentingen av den terrorsiktede IS-kvinnen til Norge er et eksempel på dette.

En spør ikke lenger – Hva er best for samfunnet og for vår sikkerhet? Hva er best når det gjelder å ta vare på det vi har, til fellesskapets beste? Hvordan skal jeg ivareta min neste, slik jeg ville ivaretatt meg selv?

En spør i stedet: Hvordan skal jeg vise at jeg har riktigst holdning overfor islam?

Eller: Eller hvordan skal jeg vise riktigst holdning overfor teorien om AGW? Eller kjønnsmangfold?
Slik den troende spør: Hva vil være riktig overfor Gud?

En ny religion, har kommet inn og grepet det norske samfunnet i halen. Wag the tail, wag the dog. Kraften er liten, men armen er lang. Det lille hjulet driver det store. Og det store har løsnet fra sitt opprinnelige tannhjul.

De store hjulene – de tradisjonelt realpolitiske partiene AP, med Venstre og KrF, som til tider har hatt enn viss realpolitisk tilnærming, og nå også Høyre – dreies nå av dette lille marginale hjulet, og er som en konsekvens av dette, i ferd med å tømmes for realpolitikk. Kjetterne drives ut.

Dersom dette lille hjulet får drive det store hjulet ukorrigert av realpolitiske krefter i partiene, ser jeg for meg at svært mange partier til slutt kan ende opp som rene trossamfunn, bestående av en rekke dedikerte tilhengere, hvis eneste kvalifikasjoner er et edelt sinnelag og erfaring fra å rengjøre akvarium i dyrebutikk.

Det blir spennende å se fremover hvordan de to realpolitiske partiene som per nå ser ut til å bli stående igjen, SP og FrP, vil forholde seg til at de andre partiene beveger seg i en mer religiøst orientert retning.

Dersom det vil finnes en majoritet av velgere som er opptatt av realpolitikk, vil disse partiene gjøre det bra.

Dersom majoriteten av velgerne ikke har noe forhold til arbeidsliv og verdiskapning, men i stedet ser for seg en fremtid hvor en lever av visjoner, matintoleranse, virtue-signaling, sykkelreparasjon, og følelsesmessige varme og aksept for alt en ikke kjenner eller forstår – vil de religiøst orienterte partiene vinne.

Det er ikke godt å si.

Som bergenser betrakter jeg det norske samfunnet utenfra, slik en Sir David Attenborough ville studert en maurtue, eller en stamme forbløffede regnskogindianere i møte med en ny tid.

Hva vil indianerne gjøre, spør jeg entusiastisk, og vender meg oppspilt mot kamera. Vil de skamme seg over sin fiendtlighet overfor skogsmaskinene, falle på kne og felle sine trær i håp om frelse – eller vil de verne om boplassen sin!?

Vi får se.

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!