Migranter i en gummibåt kommes til unnsetning av en redningsbåt fra skipet «Ocean Viking» i Middelhavet den 11. august 2019. Foto: Anne Chaon / AFP / Scanpix.

Møtet mellom innen­riks­ministrene i Frankrike, Tyskland, Italia og Malta som skal avholdes på Malta den 23. september, der temaet er fordeling mellom EU-land av båt­migranter som får komme til Italia og Malta, ligger an til å bli starten på en formidabel omkamp om migrasjons­politikken i hele unionen, der de øst­europeiske landene igjen vil bli forsøkt presset til å ta imot kvoter av migranter.

Embedsverkene i de fire landenes innen­riks­departe­menter er i hemmelighet blitt enige om et system der migranter som plukkes opp i Middelhavet, får lov til å gå i land i Italia eller på Malta under den forutsetning at andre EU-land tar imot alle eller mesteparten av migrantene. Frankrike og Tyskland forplikter seg til å ta imot en fjerdedel hver.

Problemet er at de fire landene gjør regning uten vert: Man forutsetter simpelthen at det vil finnes til­strekke­lig vilje i EU forøvrig til fordeling av de resterende migrantene mellom andre medlems­land i unionen.

For å få til dette, er planen å bruke penger som press­middel, går det frem av en rapport i kulissene fra Corriere della Sera:

Målet er klart: å fastsette mottaks­kvoter for hver stat. Den som sier nei, vil få mindre penger. Denne linjen ble relansert i går av EU-parlamentets president David Sassoli, som snakket rett ut om «ressurser som forutsetter solidaritet».

Det tas for gitt at ingenting kan stanse migrantene i forsøket på å komme seg til Europa over Middelhavet, og at fenomenet derfor bare kan administreres, ikke bekjempes.

Under forrige ukes møte mellom kommisjons­president Ursula von der Leyen bad stats­minister Giuseppe Conte om at kommisjonen forhandler med migrantenes opphavs­land både om regulering av flyten som kommer, og av assistert repatriering.

Men man vet at disse virkemidlene ikke vil redusere behovet for å behandle asyl­søknader og sørge for livsopphold til personene det gjelder, derfor vil man tvinge de andre landene til å ta sin del av denne byrden.

Disse planene vil utvilsomt møte kraftig motstand fra såvel Visegrad-landene – Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn – og Østerrike. Men med regjerings­skiftet i Italia er makten internt i EU forskjøvet i de migrasjons­liberale regimenes favør.

Nettopp derfor vil avtalen forutsette finansielle lettelser for dem som blir med, og sanksjoner for dem som ikke gjør det.

Alle tidligere forsøk på å fremtvinge det som i praksis har vist seg å være en permanent form for gjest­frihet, har mislyktes. Med det økonomiske riset bak speilet satser Brussel på at de gjen­stridige landene skal gi etter.

Det gjør de neppe. Og dermed ligger det an til en ny bitter strid om migrasjons­politikken i EU.

Man tar seg i å ønske at denne striden måtte bli fatal for unionen.