Gjesteskribent

Skagenmuseet viste i sommer bilder av maleren Michael Ancher som var opptatt av å skildre fiskernes kår. Det er mektige bilder. Disse mennene ga seg i kast med elementene og prisen var høy. Foto: Document

Jeg ble nylig fortalt av en person som har kjent meg lenge og som ønsker meg vel at jeg bør be offentlig om unnskyldning og ta avstand fra mye av det jeg har skrevet tidligere. Først da vil det være mulig for meg å få jobb i Norge.

Siden 2011 har jeg tilbragt mange år i eksil, gått uten jobb og fått svært mye offentlig hets. Alt dette fordi jeg har skrevet lovlige tekster om reelle problemer som er blitt sitert uten mitt samtykke av en person jeg aldri har møtt. Likevel forventer tydeligvis store deler av det norske samfunnet at jeg skal be om unnskyldning.

Mitt utgangspunkt er enkelt: Jeg kommer ikke til å krype for å få et mer behagelig liv. Jeg kan ta feil, som alle mennesker kan gjøre. Da vil jeg imidlertid at dette skal være en ærlig feil, ikke noe som jeg sier for å gi etter for sensur.

Det er vanskelig å be om unnskyldning så lenge mye av det man har advart mot beviselig hender. Jeg advarte i 2005 og tidligere mot at det kunne bli krig i land som Sverige og Frankrike hvis masseinnvandringen fortsetter. Nå er det blitt krigslignende tilstander i deler av Sverige. Svenske byer opplever bomber til dels flere ganger per uke. Likevel fortsetter innvandringen, samtidig som sensuren blir sterkere i mange vestlige land.

Jeg frykter at vestlige samfunn er på vei mot en eller annen form for kollaps, og at tekster jeg eller andre publiserer om dette ikke vil endre utfallet. For 15 år siden trodde jeg fremdeles at det kunne være mulig å forebygge ved å advare mot problemene vi importerer eller skaper selv. Dette tror jeg ikke lenger på i dag.

Det store spørsmålet blir da følgende: Hvis man ikke tror at det man skriver forebygger noe eller at det nytter å advare, hva er da poenget med å skrive? Personlig har jeg tenkt mye på dette dilemmaet i flere år. Ikke minst fordi skriving har gitt meg mye sjikane.

Man kan finne flere grunner til å skrive selv om man ikke tror at advarsler hjelper noe preventivt.

Vi har fått et land i arv fra generasjonene før oss. Vi skal gi dette landet videre til de som kommer etter oss. Av hensyn til andre generasjoner bør man ha en plikt til å protestere offentlig mot ødeleggelsen av et samfunn som de kjempet for å bygge eller skal arve.

Man kan skrive for å dokumentere det som skjer. Dette er ikke uvesentlig. Det kan være nyttig og verdifullt for folk seinere å lese om nøyaktig hva som ble sagt og gjort i denne tidsalderen, og hvorfor. Dette er ikke minst viktig fordi mange mennesker i maktposisjoner vil forsøke å komme seg unna medansvar for de multikulturelle problemene som er blitt skapt. Jo grundigere deres uttalelser og handlinger er dokumentert, jo vanskeligere vil det være for maktmennesker seinere å si at de ikke visste. Mange av dem visste, eller burde ha visst.

Man kan skrive for å forstå hva som er gått galt med vår kultur nå, men også for å forstå hva vi gjorde rett tidligere. Dette har alltid vært viktig for meg personlig. Islam er kjedelig og har ingenting positivt å gi oss. Jeg skriver om islam kun av plikt, for å forstå en trussel mot mitt land og mitt kontinent. Det er ikke lystbetont.

Det som derimot gir meg mye glede er å grave i europeisk historie og oppdage hvor rik den er. Ja, det finnes brutalitet og vold i Europas historie, men dette gjelder for alle kulturer. Europa har også en utrolig rikdom av impulser og ideer. Mye av dette har vi selv glemt eller fortrengt. Dette venter nå på å bli gjenoppdaget.

Unge europeere kjenner i dag ofte ikke til sin egen historie. Hvis europeisk sivilisasjon skal overleve og kanskje gjenfødes på nytt i løpet av det neste århundret så må europeere gjenfinne sine røtter. Dette er antageligvis noe av det mest meningsfylte man kan gjøre som skribent i dagens Europa. For min egen del vil mye av min motivasjon og energi for å skrive i framtida komme fra dette. Vi går trolig mot en periode preget av stor turbulens. Kanskje kan vi så noen frø i dag som kan gro og bidra til en ny renessanse seinere.

Sist, men ikke minst, kan man skrive av hensyn til sin egen selvrespekt og mentalhygiene. Vi lever i en tidsalder der løgner og løgnere gjennomsyrer samfunnet. Dette gjelder temaer som klima, kjønnsforskjeller og biologi, islam, innvandring, FN og EU.

For å bevare sin selvrespekt skal man nekte å ta aktivt eller passivt del i løgnene i sin samtid. Man bør skrive det man tror er sant, selv om det koster. Det har aldri vært uten omkostninger å følge sin samvittighet. Det kommer det heller aldri til å bli.

 

Først publisert på Snaphanen

 

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her