Kommentar

Lars Haltbrekken, stortings­politiker for SV og talsperson for Abbasi-familien, møter pressen på Gardermoen i forbindelse med familiens retur til Norge den 18. juni 2019. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix.

Forsøket på å tvangsutsende familien Abbasi til Afghanistan har avstedkommet en voldsom harme blant både politikere, aktivister og privat­personer som åpenbart synes det er for galt både at utvisningen er stadfestet i en norsk lagmannsrett, og at politiet gjør så godt de kan for å håndheve myndighetenes beslutning.

Sakens kjølige fakta tatt i betraktning er det ikke så lett å forstå det voldsomme engasjementet i den afghanske familiens favør.

Asylinnvandringen til Norge fra Afghanistan er en kolossal svindel som har pågått i årevis til en kostnad for det norske samfunnet på flerfoldige milliarder kroner. Familien Abbasi kom da også til Norge på falske premisser i 2012, og mistet oppholds­retten i 2014 da det ble klart at den ikke oppfylte kriteriene for opphold i vårt land.

Noe av forklaringen på engasjementet er utvilsomt å finne i kampanje­journalistikken som føres i favør av at familien får bli i Norge. Det hjelper naturligvis også at tjue år gamle Taibeh er flott å se på.

Men er folk virkelig så lette å manipulere at de ikke tenker over at det finnes hundre­tusenvis av familier i Afghanistan som er mindre privilegerte enn familien Abbasi, og som aldri har vært i nærheten av å ha de ressursene som er nødvendige for å søke lykken i Europa? Gjennomskuer de ikke den utilslørte følelses­pornoen som medier og innbilt gode mennesker har kjørt på med de siste dagene?

Det er også mulig å tenke seg at de i egne øyne gode menneskene ikke liker tanken på at barn, som alle tre var i 2012, skal bære konsekvensene av foreldrenes gjerninger.

Men burde ikke denne rett­ferdighets­sansen også gjelde barn av foreldre som ikke har gjort noe galt? Og hva med presedensen det setter og signalet det sender at en urett blir rett bare du klarer å lure og oppholde myndighetene lenge nok? Som sabotasje av samfunns­moralen er det uhyre effektivt.

Vi er altså vitne til at folk i Norge mobiliserer voldsom sympati for svindlere med barn som eksponeres som ofre fordi svindelen har fått ubehagelige konsekvenser. Den norske rettsstaten har besluttet at svindelen skal opphøre. Det skal ikke bli stående at svindlerne har lyktes med sitt foretagende.

Hva er grunnen til denne sympatien med svindlere?

Det er fristende å gå til psykologien og roman­kunsten på jakt etter svar.

I Erlend Loes tre romaner fra 1990-tallet – «Tatt av kvinnen», «Naiv.Super.» og «L» – er jeg-personen en tafatt og udugelig skikkelse som ikke har utrettet stort i livet. Vedkommende oppsummerer sin egen og andre slabbe­daskers samfunns­innsats med uttrykket «vi som ikke bygde Norge».

Et spørsmål som kan melde seg hos en person av denne støpningen, er hvorfor han skulle ha noen større rett til Norge enn en hvilken som helst annen person på planeten.

Den som ikke gjør noen substansiell innsats for å holde landet gående, og samtidig nyter godt av nasjonal­formuen som bedre menn og kvinner har akkumulert før ham, kan i så fall med større eller mindre grad av under­bevissthet tenke på seg selv som en svindler: Jeg gjør ingenting, selv om jeg og organisasjonen min kanskje er flink til å late som, men lever likevel et godt liv. Hvorfor skulle jeg ikke unne andre den samme luksusen, hvis de skulle klare å lure seg til det jeg fikk uten anstrengelse?

For at denne mentaliteten skal gjøre seg gjeldende, behøves noen skavanker.

Viktigst av disse skavankene er et fravær av forvalter­ansvar for arven man har fått, som skyldes manglende takk­nemlighet overfor dem som skapte den. Den som fødes inn i et velfungerende samfunn, burde ikke bare prise seg lykkelig, men takke sine velgjørere, og fremfor alt se til at de som kommer etter en selv, får like stor grunn til å takke.

Dette er prinsippet bak noe man gjerne omtaler som generasjons­kontrakten, noe Edmund Burke kalte en pakt mellom de døde, de levende og de ufødte. Den kontrakten ble tidligere fornyet i et skoleverk som gav god plass til nasjonal­litteraturens fortellinger om forfedres felles strev. Mange fikk også vitnesbyrd om det strevet fra egne foreldre og besteforeldre, eller deltok sågar i det selv.

Kanskje har denne pakten gått med i dragsuget som følge av den sterke svekkelsen av familien som institusjon siden 1970-tallet, hva enten det kommer til uttrykk i manglende plikt­følelse mot forfedre, som helt sikkert ikke ønsket at nasjonal­formuen skulle søles bort, eller i manglende omsorg for egne barn – i den grad folk får barn overhodet.

De innbilt gode menneskene ser neppe at de tilhører den privilegerte delen av den innfødte befolkningen, hvor langt fra alle er like heldige. For dem som er beskyttet mot konsekvensene av en uvettig innvandrings­politikk, er det fullstendig kostnads­fritt å sette rettsstaten til side for at den politikken skal fortsette.

Det behøves med andre ord en fullkommen blindhet for at det finnes andre mennesker i samfunnet som betaler en pris for deres egen innbilte godhet. Den falske moralismen kunne vanskelig ha oppstått i et samfunn uten en annen viktig skavank, nemlig den totalt manglende nasjonal­følelsen som kommer til uttrykk ved at alle på planeten har like stor rett til Norge. Som den rojale bullshit forkynner, har nordmenn også innvandret fra Afghanistan.

Lett er det ikke å tenke seg at en dekadent mentalitet som skyldes flere tiårs utvikling, skal opphøre uten videre. Konsekvensene av masse­innvandringen må tilsynelatende bli langt verre før Norges beskyttede mennesker erkjenner virkeligheten. I mellomtiden ødelegges landet videre.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.