Gjesteskribent

Kong Harald tar imot presidenten for den kinesiske folkekongressen,  Li Zhanshu, 19. mai 2019. Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

Nordmenn vil ikke leve som kinesere og russere. For nordmenn flest er vårt demokrati og velferdsstat, slik de er bygget på Atlanterhavs­erklæringen fra 1941, bærebjelken for familien, lokalsamfunnet og nasjonalstaten. Vestens samfunnssystem er rett og slett verneverdig! Det betyr faktisk at vi hegner om vennskapet med våre beste og trofaste atlanterhavs­allierte, nemlig Storbritannia, Canada og USA.

Men våre ledende politikere i Regjering og Storting motarbeider folkeflertallet i Storbritannia gjennom sin hemningsløse støtte til Berlin under Brexit-forhandlingene. Aftenposten er rett og slett et mikrofonstativ for Brussel. De samme motarbeider også det flertall av norske velgere som stemte mot norsk medlemskap i EU i 1972 og igjen i 1994.

President Donald Trump møter hån og motstand fra en samlet venstrevridd norsk presse på daglig basis (som for tiden smykker seg med at den ikke er like venstrevridd som svensk presse!). Dog er det et faktum at uansett hva president Trump sier og skriver, så leverer han på det republikanske partis program. 90 % av republikanerne støtter presidenten. Og for godt mål: USA går så det griner!

Det store flertall av norske politikere fra det ekstreme venstre (Rødt og SV) til langt inn i Høyre opptrer ufortrødent som valgmedarbeidere for Demokratene. Ved sin ensidighet og manglende prinsippfasthet hva angår støtte til sittende president, uansett hvilken partifarge han har, undergraver flertallet av norske politikere og norsk presse Norges forhold til USA. De gnager følgelig kontinuerlig på den grenen vi alle sitter på.

For riktig å gni inn at Norge skal være en like dårlig NATO-alliert som Tyskland, vegrer regjeringen Solberg seg mot å innfri sin NATO-forpliktelse til å øke forsvarsbudsjettet til minst 2 % av BNP innen 2024. Samtidig ynker regjeringen Solberg med norsk presse (og sine vanlige støttespillere) seg over at USA påpeker at det må være en sammenheng mellom hva vi yter til fellesforsvaret, og hvilke garantier vi får fra de ansvarlige nasjonene i alliansen (Storbritannia og USA/Artikkel 5). Spørsmålet er ikke om vi kan stole på NATO, men om NATO kan stole på oss.

Mens regjeringen og partienes representanter på Stortinget sjelden eller aldri tar rev i seilene hva angår å opptre illojalt mot USA, gjør de samme politikerne seg til slaver overfor det kinesiske diktaturet.

Norge vil oppleve en stadig mer utfordrende kinesisk inntreden i Arktis sammen med – og separat fra – russernes ekspansive fremstøt. Norge gjorde knefall for Kina i Tibet-spørsmålet (vi husker at stortingspresident Olemic Thommessen ledet Dalai Lama inn i Stortinget gjennom kjøkkeninngangen), mens Nobelkomiteen løftet hodet og tildelte Liu Xiaobo fredsprisen (til stor bestyrtelse for det kinesiske diktaturet og sterke krefter i norsk næringsliv).

Tankene går til Anette H. Storeides bok «Norske krigsprofitører». Som følge av fredspristildelingen ble Norge satt i det kinesiske kjølelageret inntil våre diplomater og representanter for næringslivet hadde bukket, neiet og bøyet seg gjennom sju lange år, og inntil Liu Xiaobo døde som en plaget kinesisk ikke-person i 2017.

For å markere at Norge nå har underkastet seg Kina og målrettet krøpet ut av kjølelageret, besøkte den kinesiske folkekongressens formann, Li Zhanshu (nr. 3 i det kinesiske regimet etter president Xi Jinping) Norge i uken før 17. mai i år. Amnesty International var på plass for å protestere mot Kinas grove og vedvarende overgrep mot egne dissidenter og hele folkegrupper (for tiden uighurene). Norske myndigheter holdt imidlertid Amnestys lovlige demonstranter godt i bakgrunnen, mens de slapp medlemmene i et «kinesisk handelskammer» (uregistrert og ukjent) frem for å fremføre sin øredøvende hyllest til den høye gjest. Han ble hjertelig mottatt av stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen (H). Pål Steigans møte med Mao Zedong kan ikke ha vært mer hjertelig.

Mens Kina tok oss i sin favn, kappet norske papiraviser om å slakte president Trumps valgadmiral Steve Bannon, mens medieprofessor Sigurd Allern (tidligere AKP-ml-fører) har fôret det norske folk med «smarte» budskap i flere tiår (fritt etter Einar Kr. Steffenak i Aftenposten for 20/5). Les for øvrig den nylig utgitte boken «Revolusjonens barn».

Innenriks

Det er etterhvert klart for alle som tenker selvstendig, at CO2 er en livgivende gass som ikke truer klodens klima. Klodens klima er imidlertid i stadig forandring under påvirkning av voldsomme naturkrefter. Det finnes ingen klimafornektere! For den ekstreme venstreside og klimaindustriens undergangslobby er det imidlertid nyttig å hevde at vi må redusere alle menneskeskapte CO2-utslipp til null, siden det – ifølge dem – er CO2-innholdet i atmosfæren som gjør kloden varmere. Ved å legge utslippsindustrien – inkludert olje- og gassindustrien – i grus, har den venstreekstreme skare og undergangslobbyen trolig en drøm om å bygge et grønt og kommunistisk samfunn på ruinene av det gamle.

Det synes ikke å være noen grenser for hva undergangslobbyen kan bruke klimahysteriet til for å oppnå nevnte målsetting. Men her er et utvalg:

  • Vi må ta imot flere flyktninger for å dele på byrdene som følger av den gryende klimakatastrofen.
  • Vi må ødelegge småhusmiljøene i byene og erstatte dem med Stalin-blokker nær trafikknutepunktene for å redusere CO2-utslippene og avverge den overhengende klimakatastrofen.
  • Siden alle vet at nordmenn flest ikke kjører el-bil for å redusere utslipp av CO-2, gis det enorme økonomiske fordeler for å fremme bruken av el-biler. Disse økonomiske fordelene gjør at det blir mindre penger til fellesgodene. Dermed gjør man eierne av el-biler til snyltere på samfunnet. Et el-skilt er følgelig et snylterskilt.
  • Byene skal gjøres bilfrie. Det venstreekstreme byrådet i Oslo motarbeider byens borgere i økende tempo ved vanvittige bompenger (for biler uten snylterskilt), fjerning av parkeringsplasser, fortau som er dimensjonert for to barnevogner i bredden og sykkelstier overalt (i et håp om å omskolere befolkningen til å sykle i slaps og sørpe på iskalde vinterdager).
  • Norge er et land som kan dekke alle innenlandske energibehov med ren og billig vannkraft. Men nei, dette tjener jo ikke til å tekkes EU. Dermed legges det overflødige kabler til EU, og vi deltar i unionens kraftbørs. Resultat: Svinedyr strøm! Som om ikke dette er nok, skal vi generere kraft fra landbaserte vindmøller. Tyskland har primærkapitalen, industrien og patentene. Norge stiller sine naturperler til rådighet for vandalene (fritt etter Christian Anton Smedshaug glimrende folkeopplysning i Klassekampen for 15. mai i år). Alt dette skjer med vår EU-vennlige regjerings velsignelse, mens ørnefjærene fyker og lokalbefolkningen gråter.

Og hvis noen skulle tro at det kun er det ekstreme venstre som river opp samfunnet, send en tanke til regjeringens og Stortingets tvangssammenslåing av Finnmark & Troms og etableringen av Viken.

Hvilket av de politiske partiene vil stå opp for Norge?

Det parti som prioriterer norske familier (familien som samfunnets byggekloss), norske lokalsamfunn og vår gamle nasjonalstat (rikssamlingen skjedde etter Slaget i Hafrsfjord i 872), som fjerner seg fra undergangslobbyen og som hegner om den utvikling som har båret Vesten frem på Atlanterhavserklæringen fra 1941 til i dag, vil stå sterkt ved neste stortingsvalg.

 

Kjøp t-skjorten «for en bilfri & varmere by» her