Gjesteskribent

A man tries to prevent members of a group opposing the anti-government protesters from clashing with people attending a demonstration in support of the city-wide strike and to call for democratic reforms in Hong Kong, China, August 5, 2019. REUTERS/Kim Kyung-Hoon

Det er merkelig hvor lite inntrykk det gjør på folk at Kina viser sitt sanne ansikt overfor pro-demokratibevegelsen i Hongkong. Beijing sendte mandag bøller med stokker mot demonstrantene. 

Det er kun to saker som ser ut til å samle glødende og hodeløse engasjement i Vesten, og som fortrenger alle andre saker. De er: 

  1. Klimahysteriet: I går (5/8) intervjuet Sommeråpent (TV) noen reisende på Gardemoen. Intervjueren var interessert i om de reisende led av flyskam. Ingen av de spurte var plaget. For den berømte balansens skyld, hadde programlederne invitert en svensk skrulle til studio som var sterkt preget av lidelsen. Hun var i reiselivsbransjen, men hadde sluttet å reise med fly i 2018. Hun kunne i sin visdom opplyse at dersom vi mennesker ikke når vedtatte mål for utslippsreduksjoner (CO2) i løpet av 10 år, vil verden gå under. 
  2. Bruk av president Donald Trump som huggestabbe: Siden to galninger gikk berserk med skytevåpen i USA og drepte og såret et stort antall mennesker, har mediene hatt det travelt med å klandre president Trump for å ha oppildnet til ugjerningene. Han står også som kjent bak de tiltakene som USA har iverksatt for å hindre prestestyret i Iran å skaffe seg atomvåpen, og tilsvarende tiltak mot kommunistregimet i Kina for å oppnå likeverdighet i gjeldende handelsavtaler.    

Mens medier og publikum er opptatt av å svartmale Trump og predike klimahysterikernes religiøse tro på klodens undergang, brenner lunten i Hong Kong, Den Persiske Gulf, Nord-Korea, flere land i Afrika, Kashmir og Middelhavet. Regjeringene i nasjonalstatene på kontinentet får det ikke til, mens Storbritannia sliter seg ut med å fri seg fra bindingene til EU.

I konflikten mellom kommunistregimet i Kina og demokratibevegelsen i Hong Kong, velger Norge å stå på Beijings side. For regjeringen Solberg er handelspolitikk viktigere enn sikkerhetspolitikk og utidige demokratibevegelser (du skal så inderlig vel tåle all urett som ikke rammer deg selv). 

Iran angriper handelsfartøyer og truer internasjonale handelsfartøyers fredelige gjennomfart i Hormuzstredet. USA ønsker hjelp fra skipsfartsnasjonene til å etablere en marinestyrke som kan eskortere handelsfartøyene gjennom stredet. I stedet for straks å stille en fregatt til rådighet, sleper Norge føttene etter seg, hvilket gir våre allierte inntrykk av at regjeringen Solberg begrunner sin demonstrative unnfallenhet med sin like demonstrative uenighet i USAs sanksjonspolitikk overfor prestestyret i Teheran (hvilket åpenbart er hensikten).

Atlanterhavserklæringen fra 1941 ga oppskriften på hvordan den annen verdenskrig skulle føres og hvordan etterkrigstiden skulle utformes. Dannelsen av FN, etableringen av NATO, avviklingen av koloniene og utviklingen av velferdsstaten hviler på Atlanterhavserklæringen. Norges bidrag til Vestens sikkerhet og fortsatte velstands – og demokratiutvikling bør gis høyeste prioritet (det er eksempelvis kun gjennom velstand og fortsatt demokratiutvikling at Vesten kan bidra til å bringe klodens millioner av fattige ut av fattigdommen). Norges eneste realistiske sikkerhetspolitiske forankring ligger fortsatt i forholdet til Storbritannia, Canada og USA. Forsvarssamarbeidet i NATO er helt avgjørende i denne forbindelse. 

Det kan se ut til at Arbeiderpartiet og Høyre i sin iver etter EU-medlemskap (mot folke-flertallet) er villige til å svekke limet i den nordatlantiske alliansen. Regjeringen Solberg ser i ethvert henseende ut til å foretrekke Berlin foran Washington. I et forsvars – og sikkerhetsmessig perspektiv er dette en dødslinje. Tyskland er ikke på godfot med USA, og er ikke i nærheten av å oppfylle NATO-kravet om å øke forsvarsbudsjettet til 2% av BNP innen 2024: Det tyske forsvaret er kun en skygge av hva det burde være. Eksempelvis er den gamle undervannsbåtnasjonen neppe i stand til å få mer enn en – 1 – undervannsbåt fra kai. Norge er heller ikke i nærheten av å møte nevnte NATO-krav (statsminister Erna Solberg er selve garantisten for at Norge ikke møter forpliktelsen). Resultatet er at Forsvaret er i en dårligere forfatning i dag enn det var i 1940, til tross for fremragende enkeltkapasiteter.

Henry Kissinger uttalte nylig under et FT-intervju at NATO-demokratiene og det nordatlantiske fellesskapet må holde lojalt sammen og vise styrke, slik at Vesten kan stå imot ytre press og bevare sin ledende rolle. Dersom det oppstår hull i dette fellesskapet, vil en ny samfunnsmodell, nemlig den kinesiske, fylle hullene. Og her er det overveiende sannsynlig at Kina og Russland vil stå sammen mot Vesten.

Med Russlands og Kinas stadige ekspensjon i nord-områdene, må ingen være i tvil om at begge leter etter hull som de kan fylle.

Sett i forhold til hva som er omhandlet i det foranstående, er det direkte foruroligende at Aftenposten (ex-konservativ) og Klassekampen (venstresidens avis) i dag (6/8) har likelydende førstesider med sylskarp brodd mot vår største allierte og landets president. Klassekampen oppfordrer i samme avis alle verdens land til politisk opprør mot USA (en holdning som har historiske røtter i avisen), der en annen artikkelforfatter tar til orde for å la Kina bygge jernbane i Nord-Norge (han ser ingen grunn til at vår nåværende Kina-vennlige regjering vil takke nei til en slik utvikling!).

Fra tid til annen dukker følgende spørsmål opp i norske medier: Kan vi stole på NATO? Det er feil problemstilling. Spørsmålet er: Kan NATO stole på Norge?

Gud hjelpe oss hvis vi ikke legger oss Henry Kissingers advarsler på sinnet!