Gjesteskribent

USAs president Donald Trump og Kinas president Xi Jinping før et bilateralt møte under G20 i Osaka den 29. juni 2019. Foto: Kevin Lamarque / Reuters / Scanpix.

Siden middelalderen har det vært et meget stort antall kinesere i Italia. Tidligere drev de vanlig industrivirksomhet. Nå driver de med blant annet fake-produksjon, menneskehandel/prostitusjon, hvitvasking av penger, valutasmugling og annen lyssky virksomhet. Det er ikke umulig at det er denne utvekslingen som har brakt koronaviruset fra Kina til Italia. Kinas nye Belte- og vei-initiativ (den nye silkeveien) er viktig for president Xi Jinpings plan om å gjøre Kina til en global supermakt. Utviklingen i Italia kan gi en pekepinn om hva som etterhvert kan ligge i veikanten der den nye «silkeveien» passerer forbi.

Russland har gått til oljepriskrig mot Saudi-Arabia. Dersom det skulle føre til en langvarig oljepris på 25 dollar per fat, vil den russiske økonomi havne i resesjon. Det er hva man har antatt. Imidlertid forlyder det at Russland har bygget opp et krigskasse som kan bringe landet gjennom et decennium med lav oljepris. Det vil tiden vise. Russlands militærmakt utgjør under enhver omstendighet en betydelig trussel mot det nordatlantiske fellesskap, som hviler på Atlanterhavserklæringen fra 1941, selve grunnlaget for den demokratiutvikling som har skjedd i Vesten fra erklæringen ble signert helt til denne dag. De konturene vi ser av militært og sivilt samarbeid mellom Russland og Kina, må møtes med økonomisk overlegenhet og militær styrke. Dersom ikke dette lykkes, vil Vesten gradvis komme under kinesisk (og russisk) dominans.

Idag forundrer vi oss over at Vesten ikke på et tidlig tidspunkt (1930-årene) så den fare som Tyskland utgjorde for verdensfreden og den demokratiske samfunnsorden som vestlige nasjonalstater var i ferd med å utvikle. Noen kom med advarsler, men det store flertall lot seg bedra. Og mange beundret den utviklingen som skjedde i Tyskland etter 1933. En gjennomgang av Aftenposten fra disse årene er i så måte instruktiv lesning. Og det endte som det måtte, nemlig i den annen verdenskrig.

I dag er det faktisk våre uavhengige nettaviser og nettsteder som driver den beste og mest faktabaserte folkeopplysning. Det øvrige mediene kaller dem populistiske. Grunnen er trolig at nettavisene ikke tilstreber å være politisk korrekte, at de ikke behefter seg med livsstilsstoff i særlig grad, og ei heller skriver artikler som vikarierer for andre motiver.

La oss ta noen eksempler fra to av tirsdagens aviser.

Klassekampen (den eminente kommentator Bjørgulv Braanen) skriver den 24. mars en utmerket artikkel om Stortinget. Han berømmer representantene som i disse dager samarbeider effektivt og i full harmoni til fedrelandets beste. Han gir særlig ros til dem for at de fikk orden på unntaksloven. Ingen er vel uenige i Braanens berømmelse av Stortinget og representantenes samarbeid i denne utfordrende tiden. Men samtidig er artikkelen et dårlig skjult frontalangrep på Solberg-regjeringen. Og ingen bør være i tvil: For venstresidens avis er angrep på regjeringen en hovedsak, uansett forkledning.

Aftenposten er en selverklært borgerlig avis. For leserne er det ofte utfordrende å få øye på borgerligheten. Men på ett område er avisen dogmatisk på linje med Høyre, nemlig i sine ihuga anstrengelser for å bringe Norge inn i EU. I dette spørsmålet er avisen også på linje med ledelsen i Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtlands gamle garde fra 1994. Altså mot et flertall i folket. Nå er det tungt og vanskelig for Aftenposten å sverge troskap til et EU som knaker i sammenføyningene og en euro som er til besvær (Italia er eksempelvis fanget i fellesvalutaen). Aftenposten har derfor trolig valgt å gi indirekte støtte til EU ved å hudflette president Donald Trump og USA ved enhver givet anledning. Det vil si hver dag. Det er neppe å ta for hardt i å hevde at avisen i dag er like fiendtlig innstilt overfor USA som den var vennligsinnet overfor okkupasjonsmakten under den annen verdenskrig.

Aftenposten holder samme linje når det gjelder dens «balanse» mellom USA og Kina. I tirsdagens utgave er førstesiden preget av et oppslag om at Kinas PR-kampanje i forbindelse med koronaviruset trappes kraftig opp. Men artikkelen, som det henvises til inne i avisen på side 30 og 31, «balanseres» med et litet innsmett som sier: «USA later til å snuble i håndteringen av koronakrisen». Så går man til side 3 og finner dagens gode artikkel av Halvor Hegtun. Den har naturligvis redaksjonen pyntet med et særdeles lite tiltalende bilde av president Donald Trump.

Og så til side 30 og 31. Artikkelskriverne er Iver B. Neumann, Fridtjof Nansens Institutt og Ola Jacob Sending, Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Ja, de hevder faktisk at USA later til å snuble i håndteringen av koronakrisen. Ikke bare globalt, men nasjonalt. I artikkelen kommer de med de vanlige dogmene som for eksempel «Når USA nå begår hegemonisk selvmord ved å snu ryggen til allierte og kun tenke på seg selv, står Kina klart», og videre «Valget av Donald Trump fremskynder Kinas globale dominans, kanskje med to tiår. Koronakrisen har fremskyndet det ytterligere.» Mer ekstremt og spekulativt blir det neppe. Jeg velger enn så lenge å tro at de to forskerne ikke ønsker at Kina skal sette dagsordenen for en ny illiberale verdensordning, men deres artikkel er i alle fall ikke en støtte til det nordatlantiske samfunn og den liberale verdensordning vi har nytt godt av siden 1941.

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!