Gjesteskribent

Søkere til cybertekniker i cyberforsvaret under gjørmeløpet i forbindelse med forsvarets opptak og seleksjon på Sessvollmoen den 2. juli 2019. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix.

Under den annen verdenskrig kjempet Handelsflåten og Marinen en heroisk og meningsfylt kamp på alle hav. Som en stor og betydelig maritim nasjon hadde nordmenn god grunn til å være stolte av krigsinnsatsen. I dag har Norge fremdeles en formidabel handelsflåte, mens Marinen er altfor liten. Det samme gjelder Forsvaret som helhet. Det er rett og slett totalt neglisjert av politikerne over lang tid. Dessuten svikter politikerne katastrofalt hva angår å møte dagens budsjettforpliktelser overfor NATO (øke forsvarsbudsjettet til 2 % av BNP innen 2024). Statsminister Erna Solberg og hennes finansminister Siv Jensen bærer helt bevisst hovedansvaret for dette budsjettsviket, mens de øvrige politikere (med unntak av SP) mangler ryggrad til å ta grep. Det finnes ingen unnskyldning. Det bør ikke gis noen tilgivelse.

Anmerkning/Hormuz: Det begynner å bli pinlig nå. For ikke å demonstrere vår utilstrekkelighet ytterligere, bør alle midler stilles til rådighet, slik at vi straks kan avgi en av våre fregatter til den amerikanskledete eskorteoperasjonen i Hormuz-stredet.

Norge er utsatt for en formidabel militær trussel. Den overhåndtagende ikke-vestlige innvandringen (over 15.000 per år) utgjør en tilsvarende utfordring, og dersom denne utfordringen ikke møtes NÅ, blir den snart en større trussel enn den militære. Det pågående multikulturelle eksperiment, som tiljubles av mange forblindete nordmenn, vil – om det tillates å fortsette – med sikkerhet utslette vår gamle historie (2000 år), vår kristne kulturarv (1000 år), våre tradisjoner og vår måte å leve på. Forandringen er ingen langsom og langvarig prosess. Det går fort: Se ut av vinduet og ta inn over deg hvordan samfunnet har forandret seg siden 1980. Det hele dreier seg om demografi og religion.

Når man vurderer det militære trusselbildet mot nasjonen, bedømmer man potensielle motstanderes kapasitet til å forøve skadeverk. Man unngår å bedømme motstandernes intensjoner. De kan forandre seg over natten. Russlands styrkeoppbygging i nordområdene, Kinas voksende interesse for Arktis og den stadig sterkere alliansen mellom Russland og Kina har forandret den sikkerhetspolitiske situasjon for Norge dramatisk. Nord-Norge har lenge ligget innenfor det området som Russlands krigsplaner definerer som nødvendig for å sikre at ubåtbaserte, landbaserte og flybårne atomvåpen (triaden/bastionforsvaret) kan opereres effektivt. I disse dager ser vi at den russiske Nordflåten etablerer sitt operasjonsmønster til syd for Polarsirkelen. Forsvarssjefen uttaler at dette viser hvilken store utfordring NATO står overfor hva angår rask og meningsfull støtte til Norge dersom landet skulle bli angrepet (artikkel 5).

Det finnes politiske og militære ledere som hevder at de russiske styrkene i nordområdene har helt andre potensielle mål enn Norge. Det er rent vrøvl. Disse styrkene kan benyttes mot Norge. De kan benyttes mot NATO. De kan starte militære operasjoner i nord som en konsekvens av krigshandlinger i andre områder, for eksempel i Østersjøen. I de to siste tilfellene kan store deler av Norge bli tatt i et jafs. Det er rett og slett uansvarlig å snakke bort en stor og kontinuerlig militær trussel mot landet. Det er også dem som påstår at den russiske styrkeoppbyggingen i nord er forårsaket av NATO. Påstanden faller på sin egen urimelighet. Og så er det oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets Høyskole og forsker Julie Wilhelmsen ved NUPI da. Begge har begravet seg i en nisje der de store stygge ulvene er USA og NATO, mens Russland kun reagerer på vestlige provokasjoner. NATO-øvelsen «Trident Juncture» innledet en ny kald krig, ifølge Julie Wilhelmsen. Tormod Heier fremhever hvor farlig det er at Forsvaret ikke lenger er stort nok til å forsvare Norge, hvorved det blir USA som må fylle de hull som Norge ikke lenger fyller i nord. Konsekvensen, ifølge Heier, er at Russland har grunn til å føle seg provosert. Den delen av Tormod Heiers argumentasjon som går på at Forsvaret må styrkes, kjøpes selvsagt av alle offiserer. Pussig nok finnes det offiserer som også tar med hans provokasjonsteori på kjøpet. Hverken Julie Wilhelmsens eller Tormod Heiers argumentasjon henger på greip.

Det er ikke realistisk å foreslå en nasjonal forsvarsstruktur som alene skal kunne forsvare Norge og slå tilbake et militært angrep. Utfordringen for Forsvaret er å kunne stå imot et militært overraskelsesangrep (varslingstid: noen få dager i beste fall) inntil NATO kommer til unnsetning under artikkel 5. Oppgaven er umulig å løse med dagens forsvarsstruktur. Selv med en styrkeoppbygning i henhold til 2 %-banen vil oppgaven være (nesten) umulig å løse under oppbyggingsfasen og formidabel når et realistisk krigsforsvar er på plass (se notatet «På vei mot et realistisk krigsforsvar»: www.tjodareik.no). Dersom vi ikke bygger opp vårt eget forsvar til et meningsfullt nivå må vi håpe at Storbritannia og USA fyller hullene før Russland og Kina gjør det.

La oss se på realitetene. Det er helt utenkelig at kontinentalmaktene i NATO vil komme Norge til unnsetning dersom vi blir utsatt for et strategisk overfall. De vil ha mer enn nok med å passe på seg selv. De eneste makter som vil komme Norge til unnsetning er USA og Storbritannia. Dette tatt i betraktning, er det ytterst uansvarlig av vår statsminister og utenriksminister å lefle med Berlin i forsvarssammenheng (Tysklands forsvar er i en elendig forfatning), når deres eneste riktige adresse for slike anstrengelser er Washington. Forsvaret av Norge er en alvorlig sak. Det er ikke et redskap for andre målsettinger, de være seg personlige eller politiske.

Norges bånd til Storbritannia og USA er historiske. Bærebjelken er Atlanterhavserklæringen fra 1941. Dens formuleringer har vært grunnleggende for etableringen av FN, NATO, demokratiutviklingen gjennom hele etterkrigstiden og for velferdsstaten. Politikernes og medienes kontinuerlige hakking på USA og Storbritannia bør snarest – i vår nasjonale interesse – avløses av lojalitet til våre største atlanterhavsallierte og til den bærebjelken som binder oss sammen. En dag før vi aner det kan vi være fullstendig avhengige av deres lojalitet overfor oss.

Norge er helt avhengig av allierte forsterkninger for å kunne forsvare sjø- og landterritoriet mot et strategisk overfall. Et strategisk overfall kan arte seg på et utall måter. Det er dog ikke den største utfordringen. Utfordringen består i at NATO må utløse artikkel 5 før allierte styrker kan øremerkes og settes inn i Norge. Tiden fra det strategiske overfallet starter til store nok og effektive nok allierte styrker involveres i kamphandlingene på norsk side er avgjørende for utfallet i krigens første fase.

Den eneste måten å korte denne tiden ned på og ha planene klare for et nesten øyeblikkelig motangrep, er å etablere en permanent tilstedeværelse av en robust maritim styrke i og omkring GIUK-gapet (GIUK-gapet = Grønland/Island/UK-gapet). En slik styrke er for hånden. USA har nemlig reaktivert den amerikanske marines 2. Flåte, en formidabel flåtestyrke som faktisk skal operere omkring GIUK-gapet. Det er med denne styrken en norsk TASK FORCE bør samarbeide på kontinuerlig basis. Den bør bestå av våre undervannsbåter, fregatter, F-35 og P-8. Et slikt samarbeid og den operasjonsplan som regulerer samarbeidet, ville etter all sannsynlighet være tilstrekkelig robust til å virke krigsavvergende. Dersom norske velgere og landets politikere mener alvor når de snakker om å forsvare Norge, må nevnte TASK FORCE gis høy prioritet i forsvarsplanleggingen. Denne oppbygningen bør inn i kommende LTP (Langtidsplan for Forsvaret). Dersom det skulle være andre tiltak som gir en tilsvarende eller bedre forsvarseffekt, må de, på tilsvarende måte, beskrives i LTP. Vi skal vite å veie det ene mot det andre, etter vanlig ordning, når den tid kommer.

Dersom man ikke prioriterer å forsvare Norge, men sverger til en mengde kostbare tiltak som i realiteten er rent symbolske (med andre ord: STEADY AS SHE GOES) så vil Norge være «UP FOR GRABS». Det vil i så fall være med hensikt!

 

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!