Sakset/Fra hofta

Katie Hopkins står ved foten av Triumfbuen og viser statistikk over hvor mange jøder som har forlatt Frankrike. 

Vi kjenner ikke våre land og lokalsamfunn igjen. Vi føler oss som fremmede i vårt eget land. Hvor skal vi dra? spør menneskene Katie Hopkins møter i filmen Homelands, som er lagt ut i en ikke fullført versjon på youtube.

Det er mer enn nok til å danne seg et inntrykk, og det er inntrykk vi kjenner altfor godt, både gjennom arbeidet her i Document og gjennom hverdagsopplevelser: Det samme som menneskene i Homelands beskriver, skjer her. Det har bare ikke kommet like langt som i Storbritannia og Frankrike.

Men skriften er på veggen. Det går ikke an å late som ingenting.

Mange fortsetter å gjøre det. Til en høy pris.

Vi hører om familier der fedre ikke kan snakke med sønner og omvendt. Og det er ikke de nasjonale, konservative som er aggressive, det er forsvarerne av det multikulturelle eksperimentet. De tåler ikke at det pirkes i deres trossetninger, selv om det er med virkelighetens eksempel.

Vi er et splittet land, også innad.

Den stemningen som er til stede i filmen finnes over alt i hele Vest-Europa. Det er mange interessante observasjoner underveis: Blant den muslimske kvinnen i Paris som forteller at de såkalt moderate er verst til å angripe dissidenter blant muslimene. Hun sier begrepet «moderat» er meningsløst. Det er ingen igjen som fortjener navnet.

Hopkins møter kvinnen i Sevran, et område i Paris som ikke definerer seg selv som fransk. Her får ikke kvinnene være til stede på cafeer. Slike gjennomislamiserte steder finnes det mange av i Frankrike. Hva skal myndighetene gjøre med dem? De har gitt opp.

Forestill deg, sier en jødisk kvinne, at politiet en dag banker på din dør og sier: «Vi kan ikke lenger beskytte deg og garantere din og familiens sikkerhet». Det er slik den islamske invasjonen virker. Som et tidevann som stiger. Myndighetene har resignert og forsøker ikke å gjøre motstand.

Det denne filmen beskriver vil falle som en knusende dom over dagens medier, akademikere, kunstnere og politikere. Det er de som har invitert disse menneskene og iherdig motsatt seg alle forsøk på begrensning.

Alle vet at det går ad dundas, men når man er på hva myndighetene gjør, er det ensbetydende med å gi gass.

Dommen i EU-domstolen som pålegger medlemslandene ikke å utvise selv grovt kriminelle, som har begått voldtekt av mindreårige og drap, sier mye. Domstolene er overtatt av nihilister.

Europeerne virker lammet, bedøvet, uten evne til å gjøre motstand.

Men lommer finnes, og Katie Hopkins er en av dem. Ved å intervjue mennesker i Storbritannia, Paris og Israel, får hun frem hvor stort det som skjer er. Dette er ikke marginale grupper som forlater områder hvor det er ulevelig. Dette er et helt kontinent som går under.

Man kan ikke annet enn beundre Katie Hopkins for å ha styrke til å lage en slik film.

Vi synes den er så viktig at vi ønsker å vise den onsdag 22. mai, i forkant av møtet. Alle bør ha sett denne filmen slik at vi har samme utgangspunkt når vi møter Hopkins. Det vil si at vi begynner screeningen 1815. Det klippet som ligger ute varer ca 50 minutter.

Filmen vil være det naturlige utgangspunkt for en samtale. Hvor drar europeerne når vi mister våre hjem?

Det er samme tema som Douglas Murray stilte opp i fjor: Bare på den korte tiden har krisetegnene også i Oslo blitt mange fler.

Heller ikke vi har god tid.

 

 

Kjøp billetter til Katie Hopkins her