Stanken fra Europa

Frankrikes sentralbanksjef, Jean-Claude Trichet, får i dag vite om han blir Duisenbergs etterfølger, eller ei. Blir han kjent skyldig for sin befatning med Credit Lyonnais-skandalen er han komprimittert. Frikjennes han er det fritt fram, selv om «alle» vet at en tidligere finansminister neppe dras for en domstol uten grunn.

I Italia skjer noe tilsvarende. Der kommer nasjonalforsamlingen til å vedta loven som gir immunitet til landets fem fremste posisjoner. Dermed går Silvio Berlusonci fri fra ytterligere rettsforfølgelse i denne omgang, og i neste runde er saken trolig foreldet.

Saker på dette nivå gir grunn til ettertanke: Mon Europas problem med korrupsjon stikker dypere og er vanskeligere å gjøre noe med enn USAs? Dette har politiske implikasjoner.

Jeg må si jeg fikk et jolt da jeg leste om Chirac-parets triksing med regninger for deres daglige husholdning. Dette var regelrett kjeltringstreker: Det var snakk om en ti millioner kroner, ikke akkurat småpenger. Fra før er det kjent at han trikset med flybilletter. Tenke et øyeblikk: Frankrikes president er en svindler! som raner staten for penger for å kunne leve på høy fot. Det sier noe om en mentalitet, som også gjør de svarte arbeidsjobbene og de fete sjekkene fra entreprenørene til noe mer suspekt enn bare partibidrag. Det har mer til felles med mafiosi.

Legg til Elf-skandalen, som dreide seg om milliarder som forsvant. Og statseide Credit Lyonnais: Der måtte staten spytte inn 60 milliarder kroner. Banken hadde overekspandert, med kontorer i Moskva and God’s know where. Trichet var finansminister Anklagen lyder på at man fikset på regnskapene for å skjule tapene. Dette er en lang saga, og jeg kjenner den ikke inngående. Men jeg husker godt at bankens arkiver tilfeldigvis brant opp!

En som kjenner denne kulturen bokstavelig talt på kroppen er Eva Joly. Det nærmest Norge har kommet en heltinne. Hennes mot ligger over Åsne Seierstads i Bagdad, selv om det er en litt flåsete sammenligning. Det handler om å våge å gå videre når du vet at det er selve maktens kjerne du utfordrer. Alle som leste intervjuet Vibeke Knoop Rachlin hadde i Dagbladet igår kan neppe være tvil om at det var statens egne organer som var ute etter å drepe henne. Det er bare offentlige etater som kan være så «brazen». Da skal det litt til ikke å quit.

Reportere i Paris, som William Pfaff, har ved flere anledninger skrevet om en malaise som rir Frankrike. Observer hadde før valget en artikkel om hvordan fransk middelklasse søkte seksuell spenning ved å la partneren ha sex med andre i full offentlighet. Reporterparet beskrev møtet med et slikt etablissement, og det sa noe om forskjellen på Storbritannia og Frankrike. Det finnes sikkert i London også, slik det gjør i Oslo. Men i Paris er dette langt mer utbredt og akseptert. Et yngre par får barnepike og går ut til slike steder. Observer satte det i sammenheng med en utbredt apolitisering av yngre strebende middelklasse. De stemte ikke i første valgomgang og fikk sjokk da Le Pen fikk 18 prosent.

Sex og politikk, det er lett å se sammenhenger, helt tilbake til aristokratiets dekadanse, skildret i boka/filmen Dangereuse liasons med John Malkovich og Michell Pfeiffer. For ikke å snakke om de Sade. Men dagens Frankrike gir også assosiasjoner: Mitterrands elskerinner, og den ene han hadde barn med. Han ble forskjønnet etter sin død. Fordi han skrev bellestrikk var han et fint menneske! (Den systematiske avlyttingen fortalte noe annet.) I lørdagsportretter i Aftenposten beskrives f.eks. hvordan det er vanlig at franskmenn av høyere middeklasse har hver sin elsker. Det skal være et tegn på kultur. Det er en scene i en av Kieslowskis filmer (tror det var Rød), der det ringer hjemme hos den franske akademikeren. Ett av barna tar også telefonen og hører faren snakke med sin elskerinne. Uberørt av at noen lytter.

I min oppvekst var man opptatt av sex, penger og makt i det gamle Romerriket. Romerne hadde sans for alle tre. Men det synes som om denne libertinertradisjon lever videre blant gallernes elite, som har tatt mål av seg til å lede Europa, ja hele verden, som et alternativ til USA. Eksemplene er sporadiske, men ikke uten tyngde.

Det burde lages en film om Eva Joly. Bildet av pistolene som politimennene hadde lagt fra seg på stuebordet hennes, var slike man ikke glemmer.

Går vi til Italia finner vi en statsminister som har greid å underlegge seg store deler av staten. Når rettsapparatet vil forsvare sin autonomi, går han løs på det også. Bjørn Hansen hadde idag et innslag om justismordet i Texas på flere uskyldige. En politimann fikk flere dømt for narkolovbrudd, og de satt flere år i fengsel. I Texas. Budskapet er oppfattet. Men vi føler Hansen og norske medier forsøker å si noe mer: Om bildet av et nådeløst USA. Men i Europa sitter korrupte presidenter og statsministre ved makten, og det blir så stort at man ikke greier å forholde seg til det. Man stenger av.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.