Sakset/Fra hofta

Fra de 1400 publikumsplassene i Folketeateret i Oslo står klappsalvene og bravoropene i taket de kveldene musikkspillet «Les Miserables» framføres, en forestilling som arrangøren regner med vil ha blitt sett av 150.000 personer når den tas av plakaten til påske. Den 9. oktober kunne Dagbladet melde at det inntil da var solgt 100.000 billetter, et ikke ubetydelig antall i en by med ca. 670.000 innbyggere.

Det sies at den vestlige verden er inne i en musikalfeber for tiden. Musikkspill drar til seg svære publikumsstrømmer i byer som New York og London. Man kan jo lure på om det er denne «farsotten» som har rammet folk i Norges hovedstad. Er det personene og handlingen i «Les Miserables», lagt til Frankrike for 200 år siden, som har så sterk appell til dagens hovedstadsbefolkning? Musikkspillet dreier seg først og fremst om Jean Valjean, en mann av folket som ble dømt til et liv som galeislave for å ha stjålet brød til sin søsters sultende barn. «Les Miserables» er fortellingen om hans kamp for å komme vekk fra og forsone seg med sin fortid, hans kamp for rettferdighet og for å bli et godt menneske. Sammen med andre elendige etterstreber han anstendighet, sannhet og et bedre liv i et samfunn der de over ham tyner og plager dem som er nederst på den økonomiske og sosiale rangstigen.

«Les Miserables» (De elendige) nærmest bader i klisjeer – klisjeer som er gjengangere i vestlig, litterær tradisjon, særlig fra den romantiske perioden. Her finner vi det foreldreløse barnet som får et hjem, kjærligheten mellom den fattige piken fra allmuen og gutten fra høyere lag i samfunnshierarkiet, den «dydige» og rettskafne prostituerte, de slemme mot de gode og snille, og folkets opprør mot ondskapen i verden.

Og la det være sagt: Forestillingen, med sitt driv, sin realistiske scenografi, sine sang- og skuespillerprestasjoner og sin musikk, er verdt jubelen den høster. «Les Miserables» er en fransk musikal som ble skrevet i 1980, og som ganske snart ble publikumsfavoritt etter at den ble satt opp i London i 1980-årene. Den er framført mange ganger i Norge, og forestillingen i Folketeateret står ikke tilbake for tidligere oppsetninger, både i og utenfor Oslo og Norge, snarere tvert imot. Men er det først og fremst deltakernes profesjonelle framføringsprestasjoner som skaper jubelen og engasjementet hos publikum i 2017? Skulle man ikke tro at dagens publikum var gått lei av romantiske klisjeer og 200 år gammel fransk elendighet? Eller er det forbindelseslinjer fram til dagens samfunn, en mer aktuell elendighet som griper publikum? Og i så tilfelle: hvilken elendighet? Et svar på dét pretenderer den norsk-franske politikeren Eva Joly å gi i forordet til forestillingens tykke informasjonshefte:

«Vår tids elendige trenger oss: de tilsidesatte, de utsultede, de forkastede og de utestengte. De som krigens og konfliktenes – den absolutte fattigdoms morderiske galskap – har sendt ut på veiene, og som vi kaller emigranter, de har ingen dikter for å fortelle oss om den daglige volden og ydmykelsene. Ingen Victor Hugo som forteller om deres lidelser, ulykke og forlatthet. Men vi vet jo. Vi vet jo at vår gjerning som menneske er å være medmenneske og handle deretter for å lindre misæren i verden. Det er ingen tilfeldighet. Hugo, de elendiges far, forsvarte også ideen om de forenede europeiske stater for å overkomme krigene som alltid har herjet kontinentet. Det Europa vi skal bygge, vil ikke se dagens lys om vi ikke bygger det i gjestfrihetens og rettferdighetens navn», skriver Joly.

I likhet med sine politisk korrekte likesinnede tyr Joly til den dagsaktuelle myten om at det først og fremst er gode gjerninger, grenseløs gjestfrihet og medmenneskelige følelser som kan gjøre slutt på verdens fattigdom, urettferdighet og ondskap. Arbeidets betydning og organisering er helt fraværende i vår tids hegemoniske og elitistiske forståelse av forholdet mellom fattige og rike land. Den gode gjerning, gjestfrihet og medmenneskelighet er blitt politiske mantraer med en sterk appell til menneskene i de vestlige samfunnene, der velstand er noe som tas for gitt, noe som nærmest skaper seg selv, som knapt krever arbeid og som man kan bevilge seg til, over et statsbudsjett.

Joly begår litt av et kunststykke ved å trekke ei linje mellom en førindustriell fattigdom i Frankrike for 200 år siden og vår tids migranter. Men slike paralleller trekkes bekymringsløst av tidens politisk korrekte politikere. Og de bekymrer seg heller ikke over at tidens tilstrømmende «elendige» til Europa i utgangspunktet neppe deler den europeiske mytologien og den tankeverdenen som gjennomsyrer «Les Miserables», Eva Joly og menneskene i den vestlige verden. Men Vestens befolkning har jo gjennom mer enn en mannsalder av sine eliter blitt fôret med historier om hvordan verden i dag ligner verden av i går. Så det kan godt tenkes at publikum trekker en slik forbindelseslinje fram til dagens situasjon, uten at jeg vil gå god for at det er en rimelig forklaring på reaksjonene til publikum i Folketeateret. Begeistringen deres har nok heller noe å gjøre med at de kjenner seg igjen i og identifiserer seg med de mytene, de kulturelle klisjeene og stereotypiene som Hugo brukte da han skapte sitt virkelighetsbilde av Frankrike anno 1815–1832.

Disse stereotypiene og klisjeene representerer en form for urtyper i den kristne, europeiske kulturen, sosiale typer og problemstillinger som på 1800-tallet står fram med klarere konturer enn tidligere. Personene i «Les Miserables» er sosiale typer som blir konfigurert og satt i perspektiv av de økonomiske, sosiale og politiske endringene som skjer i Europa på denne tiden. Disse endringene nedfelles i bevisstheten hos forfattere som Victor Hugo i Frankrike og Charles Dickens i Storbritannia, og blir formidlet gjennom deres forfatterskap. De forteller om hvordan mennesker tenker og handler i det mer åpne, økonomiske og sosiale rommet som samfunnsutviklingen legger opp på 1800-tallet. I dette «rommet» blir enkeltmenneskets skjebne i større grad enn før et offentlig anliggende, og på den måten peker utviklingen i tiden fram mot den europeiske velferdsstaten vel 100 år senere.

Det vi ser hos Hugo og Dickens, er altså menneskelige ideer og forestillinger som er knyttet til demokratiets og likhetstankegangens framvekst på 1700- og 1800-tallet, og som har klare politiske forbindelseslinjer fram til dagens samfunn. Men det gir ingen fullstendig forklaring på det grepet som musikkspillet «Les Miserables» har på publikum i Oslo anno 2017. Vi befinner oss jo i et avkristnet, sekularisert og postmoderne caffè-latte-Norge der menings- og kultureliten i lengre tid har vært i gang med å demontere den romantiske mytologien. Og de er nå i gang med sitt nye prosjekt, å vaske språket, tanken og handlingene helt ren for livets smuss, slik at kvinnelige journalister for eksempel kan slippe å bli traumatisert ved å få lagt en mannshånd på låret under offisielle middager. Slike under bord-duken søkende mannshender er ganske så fraværende på scenen i Folketeateret. Der forferdes publikum over en langt råere virkelighet og jubler for den foreldreløse Cosette, som Jean Valjean adopterer, og vemmes av inspektør Javert og det ekle hallikparet, herr og fru Thénardier. Og hva skal man kalle publikums reaksjoner? Virkelighetsflukt? Er det slik at menneskene i Norge i 2017 fremdeles identifiserer seg mer med de romantiske mytene og de 200 år gamle skjebnene i «Les Miserables» enn med dagens politisk korrekte myter slik vi finner dem hos Eva Joly, hos landets eliter og i landets medier? Eller hva annet skal man kalle det som skjer i Folketeateret? Er det en form for kulturell regresjon i en tid preget av kulturell oppløsing, og at folk mer eller mindre blir tvangspålagt en multikultur?

Det er ventet at 150.000 mennesker vil se forestillingen på Folketeateret, kanskje flere, om man legger til grunn publikumsstrømmen fram til nå. Det er mye i en by med 670.000 innbyggere. Oslo har om lag 110.000 innbyggere under 19 år. Ser man bort fra dem som publikum, utgjør publikumsgrunnlaget for «Les Miserables» i hovedstaden 560.000 mennesker. Det betyr at cirka 27 prosent av Oslos befolkning vil ha sett forestillingen når den tas av plakaten til påske. På en av forestillingene i november, som er utgangspunkt for dette skriftstykket, var brorparten kvinner. Om kvinnene fortsetter å dominere blant publikum, er det mulig å se for seg at om lag en tredel av hovedstadens kvinner vil ha sett forestillingen før den er ferdigspilt. Det kan også være et viktig tegn i tiden.

På den nevnte forestillingen var det ikke en eneste tilskuer med utenom-europeisk opprinnelse å se, i en by der de etnisk norske er i forholdsvis kraftig tilbakegang. Det kan indikere så mangt, blant annet at den europeisk-kristne mytologien, som «Les Miserables» er tuftet på, har null appell til hovedstadens nye befolkningselementer. Og kanskje dét burde bekymre tidens politisk korrekte «presteskap»?

 

Kjøp «Den islamske fascismen» her