Hege Storhaug har i dag en kronikk i Bergens Tidende der hun erklærer at Frankrike er tapt. Trolig går Europa dystre tider i møte, men nettopp derfor har vi ikke råd til pessimisme og defaitisme.

Sammenlignet med andre tider lever vi fortsatt i en historisk parentes av velstand og velferd.

Vi står på terskelen til noe helt nytt, og varslene har vært mange. Men det er aldri for sent å forsvare seg og sitt. Det blir for lettvint når Storhaug ut fra demografi, parallellsamfunn, ikke-anerkjennelse av den franske staten og franske verdier konkluderer:

Jeg tror Frankrike har nådd et «point of no return». Radikal generasjon blir den verdslige republikkens ideologiske bane. Terroren i Paris symboliserte begynnelsen på slutten. Skal Norge unngå samme skjebne må islams makt i moskeer, islamske bevegelser og videre ut i det offentlige rommet begrenses, og det må tas kontroll over den demografiske utviklingen i denne folkevandringens tid fra ideologisk kollapsede islamske stater.

Å tro at Norge kan unngå samme skjebne, er illusorisk. Hvis Frankrike skulle gå nedenom, er det lite trolig at Norge vil klare seg. Det som bør bekymre Norge mest, er at vi har et «Frankrike» som nabo. Som en bekjent skriver: – Før eller siden vil det som skjedde i Frankrike, skje i Sverige, og svenskene har enda mindre å stå imot med.

ANNONSE

Hollande_Parliament_Hero

Storhaug og mange andre pessimister undervurderer styrken i Europa. Mye tyder på at fredag den 13. kan ha vært en gamechanger. Francois Hollande fikk et besluttsomt drag rundt munnen. Han sa at Frankrike var blitt utsatt for en krigshandling og kom til å svare på samme nivå. Det får selvsagt Eva Joly til å advare, i likhet med Bård Vegar Solhjell, Trygve Slagsvold Vedum og NRKs journalister. Men begge kamre var samlet i Versailles og hørte presidenten tale. Det har bare skjedd én gang tidligere på 170 år.

Storhaug siterer fra tre rapporter. Men hun siterer ikke fra det som gir håp: at Frankrike i 2004 kom fram til forbudet mot hijab i skolen. Prosessen hadde tatt ti år. Frankrikes første respons var å være tolerant, ingen vil i dag være restriktiv. Man lot det være opp til lokale skolemyndigheter, samme laissez-faire-løsning som i Norge. Men problemene fortsatte å vokse. Alain Finkielkraut skriver i Den ulykkelige identiteten (utkommer på Document forlag):

President Jacques Chirac gir derfor i 2003 Bernard Stasi, en allment respektert politiker, i oppdrag å lede en kommisjon som skal utrede republikkens sekulære prinsipp.

Flertallet av kommisjonsmedlemmene er imot et lovforbud, og foretrekker forhandlinger i hvert enkelt tilfelle. Høringer blant de berørte partene får dem til å skifte mening. De uttrykker engstelse og rådvillhet stilt overfor et fenomen som til nå knapt har vært merkbart i Frankrike: kommunitarismen som setter troskapen til en særskilt gruppe høyere enn tilhørigheten til republikken, og gruppens overbevisninger foran de allmenne reglene. Etter å ha lyttet til rektorene og organisasjonslederne, foruten representanter for de politiske partiene, fagforeningene, de største trossamfunnene, frimurerne og de verdslige organi- sasjonene, anbefaler Stasi-kommisjonen enstemmig, med én blank stemme, enkelt og greit et forbud mot religiøse symboler på skolen.

Og kommisjonen blir hørt. Den 15. mars 2004 vedtar det franske parlamentet en lov som forbyr symboler som umiddelbart tilkjennegir bærerens religiøse tilhørighet, slik som det muslimske sløret, kippaen og demonstrativt store kors.

Frankrike går rundene og lander på riktig standpunkt. Terroren fredag den 13. har fått mange til å forstå at sekulariteten ikke bare er under press. Disse kreftene har erklært Frankrike krig. Det Frankrike som ble født i 1789.

Frankrike har mange såkalte bobo-er – en blanding av boursjoasi og bohem – som i Norge omtrent tilsvarer 68-ere. Men når nasjonen er under angrep, skjer det noe med folk. Denne gang går de ikke i rosetog. Deres første tanke er ikke at nå må vi skåne muslimene og beskytte dem.

Adam Nossiter og Liza Alderman skriver i New York Times om en helt annen atmosfære denne gang enn etter Charlie Hebdo:

Unlike the response in January after attacks at the satirical newspaper Charlie Hebdo and elsewhere left 17 dead, there were no grand public appeals for solidarity with Muslims after the Friday attacks that left 129 dead in Paris. There were no marches, few pleas not to confuse practitioners of Islam with those who preach jihad.

Franskmenn finner seg ikke i å bli massemyrdet i sin egen hovedstad av franske muslimer. Muslimene må gjerne dra ut og dø for kalifatet, men når de bringer krigen med seg tilbake til Frankrike, tar Frankrike opp hansken.

Jeg tror Daniel Pipes tar feil når han sier at Europa heller ikke denne gang kommer til å våkne. Han spår at hundretusener må dø før det skjer. Det mener jeg er feil. Europa er allerede i ferd med å våkne.

Det begynte for alvor da vesteuropeiske ledere åpnet dørene til Europa på vidt gap og lot hundretusener strømme inn. Selv om lederne viser tegn på galskap, har befolkningen bevart fatningen. Fredag den 13. var sjokkbehandlingen som knuste illusjonen om at dette kunne gå bra.

Frankrike er en stormakt, riktignok en falmet sådan, men det har hatt lang nærkontakt med Nord-Afrika. Krigen i Algerie var meget brutal. Også krigen i Indokina var brutal, og freden i 1945.

I Norge er alt blitt moralisme. Frankrike kan være brutalt hvis det vil. Pendelen svinger nå mot kontroll, overvåking
– man er i ferd med å ta av seg silkehanskene.

IS har satt i gang en eskalering, og Frankrike kommer ikke til å trekke seg hverken hjemme eller i Syria. Heller ikke i Norge ville det vært mulig å si at vi kun skulle gjøre noe symbolsk eller rekke ut en hånd hvis noe lignende hadde skjedd her.

Det får være måte på pessismisme. Storhaug siterer undersøkelsen som sier at

En EU-undersøkelse viser således at hele 27 prosent av Frankrikes unge i alderen 18–24 år mener at Den islamske staten (IS) er «veldig fordelaktig» eller «noe fordelaktig». Ikke fordi alle disse unge nødvendigvis støtter IS, men fordi – igjen – det er uttrykk for en komplett avvisning av demokratiet.

Men det var ingen EU-undersøkelse. Det var en meningsmåling gjort av et russisk byrå. Bruk sunn fornuft: Muslimene utgjør maksimalt 10 % av befolkningen. De er en større andel av aldersgruppen 18–24 år, men 100 % av unge muslimer mener ikke at IS har noe for seg.

Likevel er det mange nok til at Frankrike og trolig hele EU kommer til å bli kontrollstater, der staten hele tiden har oversikt over hvem du er og hvor du er. Så mye for personvernet.

Disse tiltakene kommer til å generere stor frustrasjon og sinne blant muslimer, for det kommer først og fremst til å gå ut over dem. Men deres allierte på venstrefløyen og politisk allierte kommer ikke til å kunne redde dem med sitt «personvern». Prisen har vist seg å være for høy.

Storhaugs pessimisme er ikke noe vi har råd til på et dypere plan. Vi befinner oss i krig, og i krig roper man ikke «det er forgjeves, vi er dødsdømt».

Det så adskillig mørkere ut i 1939. Vi skal kanskje ta frem noen andre målestokker enn dem vi har vent oss til.

Det Storhaug tangerer med sine parametre, er at denne krigen blir ulik noe vi har utkjempet tidligere. Men ikke helt. Islam har to ganger tidligere – i lengre perioder – forsøkt å ta Europa. Opp gjennom Loire-dalen i første erobringsfase, og senere fra øst gjennom det osmanske riket.

Det Storhaug og Eva Joly, Bondevik («Norge er en humanitær stormakt»), Jan Egeland, Erna Solberg og mange andre glemmer, er at demokratier også har evnen til å være brutale og gjøre det som gjøres må. Det tar bare litt lengre tid før de våkner.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629