Gjesteskribent

Petter og Gunhild Stordalen. Foto fra Instagram

Flyskam – skammen over å fly hit og dit – er et av nyordene i Sveriges stadig mer beklemmende politiske vokabular, og vår elleville miljøvenn Eivind Trædal kastet seg lykkelig over det nye skamkonseptet. Det blir jo aldri nok skam her i det pietistiske nord, for skam er nemlig en meget ettertraktet vare blant politikere, eliten og øvrige moralister som alltid har for lite av det.

Trædal ertet for øvrig på seg Norge nord for Bodø, hvor avstandene er så store og kollektivtilbudet så under pari at miljøsvina som bor der ikke har andre valg enn å ta fly eller kjøre sine miljøødeleggende biler. Følgelig måtte Trædal legge seg flat, han mente jo ikke at nordlendinger skulle føle på flyskammen hans, da. Bare alle andre.

Det inkluderer forresten ikke undertegnede, som aldri har hatt førerkort og heller aldri flyr. Man gråter altså ikke for sin syke mor her.

Men slapp nå endelig av, for snart vil selv flyskam bare bli et vondt minne. Trædal og MdG skal nemlig sørge for at Nord-Norge får jernbaner og elektriske fly! Hvordan de skal betale gigantregningen for disse prosjektene etter at de har lykkes med å rasere oljenæringen og statens inntekter fra Den evige Melkekua bilen går ned fordi ordinære lønnstagere ikke lenger har råd til å kjøre, skriver Trædal ikke noe om, men han som andre miljøvernere i indre storbykjerne har helt sikkert noen gode, realistiske svar.

Flå rikingene, for eksempel? (NB! I disse tider kan man visst aldri være forsiktig nok, så med «flå rikinger» mener jeg – og forhåpentligvis en samlet venstreside samt Kristelig Folkeparti – ikke bokstavelig flåing som i: voldelig og blodig avrøsking av rike menneskers hud, men billedlig flåing som i: beskatte dem hardere.) Det kan muligens fungere en stund.

Hvis de ikke bare flyr sin kos, da.

Som Gunhild og Petter Stordalen, Norges største klimakjendiser ved siden av Eivind Trædal. Alene i april fløy miljøparet privatfly med et klimautslipp som tilsvarer èn nordmanns gjennomsnittlige kjøring i en dieselbil. I 19 – nitten – år. Men Gunhild og Petters privatflyflying er egentlig ikke noe klimaproblem altså; hovedproblemet er nemlig lørdagsbiffen din. Det føler i alle fall Gunhild. Gunhild og Petters liv er da også mye viktigere enn ditt og tiden deres er mye viktigere enn din. Det er jo alle enige om? Du kan tross alt fint få hverdagstilværelsen din med full jobb, småunger, dagligvarehandel, middagslaging, oppussing og husvask – særlig hvis du bor i Nord-Norge – til å gå opp uten bil og fly. Tenk på stakkars Eivind, som får til alt det der i Oslo og det bare på sykkel! Og enda verre er det med Gunhild og Petter, som har et så miljøtravelt miljøhverdagsliv at de trenger privatfly for å få det til å gå rundt.

Så hva trenger vel du fredagstaco med kjøtt og lørdagsbiff til? Snakk om å velte seg i unødvendig luksus – typisk oljesmurte, feite og selvrettferdige nordmenn!

Miljøparets kommunikasjonssjef vil ikke kommentere Nettavisens oppslag om privatflyreisene, men forsikrer at «reisene klimakompenseres». Så vi trenger åpenbart ikke å bekymre seg oss for eventuelle miljøpåvirkninger som følge av Gunhild og Petters profilerte, miljøistiske livsstil. Det kan hende jeg har misforstått noe, men det later utrolig nok til at penger faktisk motvirker ethvert skadelig klimautslipp. Hvem skulle trodd at penger hadde den magiske egenskapen at de suger til seg miljøgifter og -gasser og uskadeliggjør dem i èn og samme vending, samtidig som de forvandler pengenes eier til offisielt anerkjente klimaforkjempere? For all del: rarere ting skal ha skjedd her i verden. Som Jesus som forvandlet vann til vin, for eksempel. Men dette kom nok som en lettelse på verdens reiseglade miljø-jetset, for så slipper de jo å følge sine egne formaninger eller enda verre: leve slik de mener at alle andre skal og må gjøre. Det skulle tatt seg ut! Nå kan de i stedet leve som de lyster, drysse ut noen pengesedler og noen slurp senere er klimasporene deres forsvunnet som dugg for solen.

Av og til går noen av (Obs! Nyord i kjømda:) klimakjendislivsstilskompenseringspengene til andre land, som for eksempel det lutfattige Kina, som dermed får råd til å installere ett miljøfilter på ett av sine utallige kullkraftverk og vips: norske klimakjendisers privatflyutslipp er fullstendig nullet ut i den store sammenhengen. Det er for øvrig den sammenhengen og det regnestykket du ikke skjønner bæret av fordi du bare er en innskrenket, bilkjørende, biffspisende og selvopptatt miljøødelegger som flyr eller kjører bil helt unødvendig bare fordi du vil komme deg på jobb, levere unger i barnehagen, besøke slektninger eller gud forby: dra på ferie.

Så når du gjør det, da bør det svi så mye i lommeboken din at privatøkonomien din blir trang nok til at du får noen gratis våkenetter som du f.eks. kan bruke til å lure på hvor du skal få penger til strømregningen fra. Dette er jo en veldig heldig bieffekt, for ekstra tid er også en ettertraktet vare og den får du altså kostnadsfritt med på kjøpet i sosialdemokratiet Norge. Dette er noe alle bør nyte godt av, så derfor er det samme bil-, fly og andre klimaavgifter for Gunhild og Petter som for deg; våre elskelige miljøvernere i styre og stell gjør tross alt ikke forskjell på folk.

Men nå tenker kanskje du at det ovenstående gjelder dine penger også, og at du med god samvittighet kan spise litt mer enn de 200 grammene med kjøtt som Gunhild synes at du bør nøye deg med i uken hvis du bare legger ut noen avlatskroner på trammen, men da tar du feil. Det fungerer bare med sedler – i flertall – fra tusen kroner og oppover, slett ikke med mynter og heller ikke hvis du ikke har en klar miljøprofil i offentligheten og får bildet ditt i Dagbladet og VG minst en gang i uken.

Lurer forresten på hvor mye biff en klimaødeleggende lønnsmottager kan spise før det tilsvarer privatflyutslippet klimavennlige Gunhild og Petter legger igjen etter seg?

– Vi har et forbruk og en reisevirksomhet som gjør det vanskelig å ikke fremstå dobbeltmoralsk, skrev Gunhild Stordalen i boken hun ga ut i 2018.

Og alle sammen i kor nå: Nei, sier du det?

 

Gjengitt med velvillig tillatelse, først publisert på Gjenstridig.no