Uten kjennskap til den europeiske kunst og litteraturtradisjon, blir alt snakk om vestlige verdier som skudd i tomme luften: Giovanni Fattori Frau Martelli in Castiglioncello (1870)

Paul Grøtvedts omtale av Tore Stubberuds bok Klamydiakroken, publisert i document.no den 10. april, ble i de etterfølgende dager kommentert og korrigert av Kåre Verpe, dr. theol. Bernt T. Oftestad  og undertegnede. I stedet for å velge det akademiske prinsipp å argumentere for seg, foretrekker Grøtvedt i sitt tilsvar den lettbente snarvei. Han unnlater å argumentere, og avfeier kritikken ved å erklære at vi alle er Stubberuds disipler. Deretter følger de nedsettende karakteristikker som med tiden er blitt Grøtvedts stilistiske varemerke. 

Det Grøtvedt skriver om våre disippelroller ( jeg har for ordens skyld gjennom 35 år truffet Stubberud fire ganger, alle i forkant av mitt kjennskap til boken Klamydiakroken.) er – som Bernt T. Oftestad uttrykker det: «Vås», og behøver ikke ytterligere kommentarer.  Skjønt ..«skriver»… Grøtvedts tekster lar seg i stadig mindre grad oppfatte som skrivning i ordets strengere akademiske forstand. Grøtvedt gneldrer. Gneldrer på trykk. Når man kikker nærmere på Grøtvedts retorikk, kunne man komme på den tanke at han en gang i livet må ha vaklet i valg av livsvei, i valget mellom neurologi eller rollen som offentlig anklager. Vi bør trolig være takknemmelige for han ikke valgte noen av delene:

Om maleren Håvard Homstvedt heter det etter noen innledende betraktninger (document.no 27 feb. d.å.): «Kort sagt er han kunstnerisk ubegavet». 

Om kunstneren Espen Dietrichson skriver Grøtvedt, etter en kritisk gjennomgang av dennes utstilling på Haugar Vestfold Kunstmuseum (document.no 22.jan.d.å.): «I det perspektiv ( perspektivet er at Grøtvedt tidligere i artikkelen – med rette eller urette, det er ikke poenget her – har fratatt Dietrichsons kunst alt meningsinnhold.) slår det meg at kunstneren har prøvd å lage et selvportrett, der både sansenes virkelighetskontakt og hjernens tankefunksjoner er fjernet og ute av normal drift. Dietrichsons kunstneriske selvoppfatning synes å speile seg i de hodeløse fuglene, mens resten av mønstringen tematiserer mangelen på både normale sanseerfaringer og human fornuft.»(document.no 22.jan.d.å.). 

Og om maleren Håkon Bleken, en mann som besitter en betydelig grad av europeisk, litterær dannelse, er følgende karakteristikker å lese: (Document .no 10.ja.d.å.) «Men det forutsetter en viss intelligens hos utøveren» (underforstått at Bleken ikke er i besittelse av den). Og – avslutningsvis i samme artikkel som omhandler  Blekens karikaturer av Trondheims ordfører: «Noen karikaturtegner blir han neppe, til det trengs en god dose intelligens». 

Og nå (document.no 10.april d.å. ) altså om Tore Stubberuds roman Klamydiakroken; etter å ha fremsatt påstander og karakteristikker av forfatteren basert på en faglig sett uholdbar identifikasjon mellom forfatter og romanens jeg-figur : «forsinket magesjau»…»intellektuell magesjau»…. ….«Klart det må ha satt varige spor i en arbeiderungdom (Grøtvedt sikter ikke til romanens jeg-figur, men til forfatteren Tore Stubberud) fra indre Østfold å få fri tilgang til edel fyll og fornem fitte hos fransk overklasse».

Hvis vi et øyeblikk tar oss tid til å rive Grøtvedts språkbruk løs fra papiret eller dataskjermen og overfører det til muntlig form, for så å la den bli fremført eksempelvis fra aktoratets talerstol i en politistat, eller i en «høring» av  personer under mistanke under MacCarthy-tidens USA, vil vi gjenkjenne den autoritære gneldringen: Hånen, mistenkeliggjøringen, nedgjøringen av den anklagedes menneskelige kvalifikasjoner. Og bak disse utgydelser gjenkjenner man den autoritære forestilling om å representere den gode smak, den sanne forståelse , det overlegne blikk – kort sagt: den rene lære.

Kunstkritikkens historie rommer – i likhet med rettsvesenet – et hærskare av slike figurer, men knapt noen  av dem har overlevd tidens tann annet enn som eksponenter for sin samtids begrensninger. 

Nå utgjør naturligvis ikke Grøtvedts kraft som påtalemakt samme format som de ovenfor nevnte institusjoner. Vi som lever utenfor Grøtvedts konspirasjons-teoretiske univers – et univers som synes å være utilstrekkelig opplyst av den filosofiske hildring Antonio Gramsci, en for lengst henfaren herre (død 1937) som kun i liten grad må kunne formodes å ha fornemmet vår tids oppsplittrede kulturtilstand, altså – vi som lever utenfor dette univers og kan nøye oss med å titte inn i det, så å si som på en kurositet, behøvde overhodet ikke å ha tatt Grøtvedts perspektiv i betraktning, dersom det ikke hadde vært for følgende:

Document.no  er på enkelte områder i ferd med å gjøre seg til landets viktigste korrektiv til vår øvrige presse. Dette gjelder i særlig grad med hensyn til det press idéen om det multikulturelle samfunn legger – ikke bare på de vestlige demokratier som styringsform – men på den vestlige menneskeoppfatning i dypere forstand. Og fordi det handler om nettopp dette; det innerste, det så å si usynlige, men allikevel virksomme innen vår kultur,  må man være ekstra oppmerksom på å behandle det fag som kalles Estetikken med den aktelse faget faktisk krever. For Grøtvedts vedkommende ville mye være vunnet om han maktet å strekke seg opp til nivået for sitt eget kommentarfelt. Men det bør ikke være bra nok for Document.no, hvis oppgave det også bør være ved eksempelets makt å eksponere de verdier man frykter vil gå tapt gjennom den multikulturelle ideologi man vil bekjempe.

Jeg tror document.no sitt fremtidige potensiale vil vise seg å være betinget av i hvor sterk grad publikasjonen evner å omfavne denne tanke. 

For skal man forsvare det vestlige menneskebildet – oppstått av den gresk/kristne tanketradisjon, må vi – forsøksvis –  være i stand til å gjøre oss kjent med og artikulere bildet i dets utallige fasetter, uten å gjøre krav på å sitte med fasit. Det er nettopp dette som skjer i kunsten; i billedkunsten og musikken, men i første rekke i litteraturen og da i særdeleshet innen romanformen. Det er også her – innen denne disiplin – det gresk/kristne menneskebildets brytning med moderniteten – fra Cervantes og frem til i dag – best synliggjøres i all sin kompleksitet, slik dikteren Milan Kundera så glimrende har gjort oss oppmerksom på i sin bok «Romankunsten», første gang publisert på norsk i 1987, Aventura Forlag, for øvrig under ledelse av Tore Stubberud.  

Uten kjennskap til den europeiske kunst og litteraturtradisjon, blir alt snakk om vestlige verdier som skudd i tomme luften. Allikevel – tradisjonen er noe man kan lære av, men ikke søke tilflukt i. Den må brytes med det ennå tradisjonsløse for ikke å ende i hul formalisme og reaksjonær virkelighetsvegring. Gjennom sitt vedvarende arbeid med den franske dikter Charles Baudelaire har Tore Stubberud i særlig grad gjort seg kjent med denne problemstilling og latt den prege seg som romanforfatter.

Det å skrive en roman er en alvorlig og krevende handling. Den legendariske forlegger Gordon Hølmebakk sammenliknet oppgaven med det å trekke et flygel opp fra ei myr. Det dreier seg med andre ord om en prestasjon som nær sagt uansett resultat kan gjøre krav på en viss form for respekt. 

Tore Stubberuds roman er etter min oppfating av stor poetisk skjønnhet. For bakenfor jeg-personens vemmelse over tidens fordekthet i det miljø boken skildrer, over maktens forstillelse og overgrep, bakenfor hans i seg selv interessante observasjoner, diskutable refleksjoner og levende beskrivelser av den samtid jeg-personen beveger seg i, aner man sansningen av en annen verden, en verden med sterkere virkelighetskraft; den kommer til oss ved bevissthetens møte med lyden av hav, duften av tang og fisk og kjønn og jord og gjødsel – smaken av østers og hvitvin og brød..sigarettrøken og praten  i den lille landsbycaféen, en herreløs hund som slikker en i hånden..et fuktig laken … alle disse sansninger samles i et slags vagt evighetsbilde, en påkallelse av hva livet dreier seg om, hva som ligger der og venter for den som kan se. I den kontrast, i den stille dramatikk  som slik oppstår mellom to livsmuligheter, ligger etter min oppfatning bokens skjulte, men bærende idé.

Grøtvedt ser ikke dette i Stubberuds tekst. Han ser bare fitte og magesjau.