Slotspladsen 22. mars 2019. Foto: Steen Raaschou.
På den andre siden av kloden ifører New Zealands kvinner seg hijab for å vise at «vi er dem». På Slotspladsen utenfor det danske Folketinget holder salafistgruppen Hizb ut-Tahrir fredagsbønn. De har med svære høyttalere så bønneropene drønner over plassen.
På den andre siden av Holmens Kanal holder énmannspartiet Stram Kurs ved Rasmus Paludan sin stuntopptreden: brenning av Koranen med bacon. Paludan provoserer helt bevisst. Men han er uredd. Han oppsøker innvandringstette områder og holder sine taler. Han har fått en following, fordi det alltid skjer noe når han dukker opp.
Uten politiet ville han vært død.
Kanskje det er politikerne og medienes slapphet som gjør at Paludan tiltrekker seg oppmerksomhet?
To motsetninger
Jacinda Arderns har et lidende uttrykk når hun henvender seg til muslimer. Tidligere talsmann for Ali-moskeen i København, Murtaza al-Shawi, har henne på sin facebookvegg.
Reaksjonen ville vært den samme her, hvis 22/7 hadde rammet muslimer i en moské.
Det er som om våre myke sosialdemokratiske sinn ikke tåler verdens ondskap. Det er som om vi gir slipp på oss selv.
De andre gir ikke slipp på seg selv. Tvertimot. De er mer fulle av seg selv enn noen gang.
De forlanger at vi skal bli enda mindre oss selv. I alle vestlige land får mainstream-partier og mediene høre at de nører opp under islamofobi. Ingen av de som kritiseres, ønsker å svare på kritikken. De er for opptatt av å «bli som dem».
Det skjer i den grad at mediene og politikerne synes enda mindre villige til å kalle en spade en spade, dvs. jihad.
Det er ikke bare i Utrecht den har slått til. Søndag brant en fornem kirke i Paris. Onsdag ble en professor i engelsk knivdrept i Pakistan og en prest knivangrepet under messe i Montreal.
Et større angrep ble forpurret i Frankfurt.
Men orker våre medier, politikere, akademikere – orker eliten å ta det inn over seg?
Hizb orker. Salafistene har ingen problemer med å ta virkeligheten inn over seg. De surfer på den, og slår seg ned utenfor det danske Folketinget som om det var en beleiring.
Dét er det også. Salafistene slår leir, og Folketingets medlemmer er stengt inne bak flere murer: For å komme inn og ut av Folketinget må man idag gå gjennom en sluse, omtrent som inn i et høysikret hvelv.
Utenfor er Christiansborg kranset av korankuler, slik at ikke en Rahman Akilov skal kunne kjøre en bil helt inn under nasjonalforsamlingen.
Beleiring er et talende bilde på hva som foregår.
Salafistene har all verdens tid. De venter bare på at demokratiet ikke skal tåle mer virkelighet og overgi seg.
Det er bare å vente.
Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.
