Kommentar

Det har vært sterke og delte meninger om oppfordringen til å bære hijab på New Zealand 22. mars som et tegn på respekt og sympati etter massakren i moskeen. Prosjektet Headscarf for Harmony ble lansert på kort varsel og inviterte både kvinner og menn (fant ingen bilder av menn med hijab) til å iføre seg hijab for anledningen.

Det kokte litt i kommentarfeltene hvor folk ikke kunne forstå at reaksjonen på en massakre skulle være å iføre seg et plagg som muslimske kvinner er tvunget til å ha på seg i islamske stater som Iran og Saudi-Arabia. Noen mente at bare å ta på seg hijab ikke var å gå langt nok. Med tykk sarkasme kom det forslag om at de også burde kjønnslemleste seg, homofile burde kaste seg ut fra høyhus i ren sympati, og menn burde ta seg flere koner.

Kvinners sympati er blitt et svakt punkt i den vestlige verdens kultur etter at likestillingen gjorde den fremtredende i politikken. Og det er her islams spydspiss stikkes inn. Mange kvinner har et stort behov for å bli likt, for å vise sin godhet og for å være tolerante og hjertevarme. Det er en dårlig match mot den maskuline ideologien islam hvor kvinner ofte ikke selv engang kan styre hvem de kan gifte seg med.

Men for frie og selvstendige vestlige kvinner ser det ut til å ligge et udekket behov for underkastelse. Og da blir hijaben spennende og forlokkende. Man kan bli svøpet inn og blir litt mystisk og sexy. Litt annerledes. En moralens og godhetens variant av «fifty shades of grey». Hore- og madonnakomplekset tyter frem.


Hvorfor ser hun ikke trist ut? Er ikke dette ment å være i en slags selvutslettende sympati? Nei, dette blikket sier alt om hvorfor hun har tatt på seg hijab.

Dette gjelder selvsagt ikke alle kvinner som følte trang til å følge oppfordringen med å ta på seg hijab. For kvinner er også utrolig gode på å «gjøre det rette». Selv om det rette av og til blir helt feil. Konsekvensanalysen er fraværende og de ender opp med et forenklet valg hvor de «står sammen» med de som sørger. De flyter på hjernens kjemikalier som utløses i slike fellesskap.

Men denne følelsen av fellesskap er ensidig hver gang det er snakk om islam.

Og det er her de gode, vestlige kvinnene bommer fullstendig. For sympatien går tilsynelatende kun én vei. Og det er derfor jihadister begraves med hundrevis av følgere til graven. Da Omar el-Hussein angrep møtet Lars Vilks-komiteen holdt i Krudttønden i København og deretter angrep synagogen i Krystalgade, drepte han to mennesker. NRK skrev og viste video:

Minst fem hundre mennesker møtte opp ved den muslimske gravplassen i Brøndby utenfor København for å delta i begravelsen til 22-åringen som antas å stå bak terrorangrepene i den danske hovedstaden.

Hvor mange tror man hadde kommet til Breiviks begravelse for å vise ham respekt og støtte? Svaret er ingen og folk skriver åpent at de håper at Brenton Tarrant blir tatt av dage i fengselet. I vår vestlige kultur forstår vi at slike horrible individer er farlige for oss og skadelige for samfunnet. De er uønsket og folk flest håper at de råtner i fengsel ettersom vi dessverre ikke lenger har dødsstraff som kunne gjort kort prosess.

Det finnes ikke noen stille majoritet i vår vestlige kultur som synes at det er greit å massakrere mennesker. Vi kan heller ikke se for oss europeiske elever som nekter å reise seg opp for å holde et minutts stillhet for ofre, slik det skjedde i Frankrike etter Charlie Hebdo-massakren. Både avisene Le Monde og Le Figaro rapporterte om flere slike hendelser.

Hvis muslimske kvinner ville vise gjensidig sympati så burde de ved neste «etter-terroren-blomsterhav» i Europa stille seg opp og kaste hijaben i protest. Så langt har de kun vært redde for sin egen sikkerhet etter islamske terrorangrep mot Vesten. De vestlige kvinnene burde være like redde for hevnangrep fra islamsk side, men de gjemmer seg i det minste ikke.

Reuters

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!