Tavle

Prosjektbeskrivelse, Oslo kommune

Tre dager på rad har Klassekampen lagt opp til et hardkjør mot Vebjørn Sands store prosjekt «Roseslottet» på Holmenkollen. Kunstnere og andre fagfolk er blitt håndplukket og intervjuet over en lav sko, men pussig nok har ikke avisen funnet en eneste positiv røst.

I dagens Klassekampen når avisen et høydepunkt i svertekampanjen, med en artikkel av Knut Faldbakken, forfatter og far til Mathias Faldbakken, som lever fett på store innkjøp og ditto salg til det pengesterke borgerskapet Knut Faldbakken forakter, men beskylder Vebjørn Sand for å fjeske med.

Nå er ikke Knut Faldbakken noen kunstforstandig fagmann. Man skal ikke ha lest så mange linjer før uforstanden slår igjennom og avslører det underliggende ondsinnet. Tidvis er jeg selv ganske hard i klypa, men det står som regel i forhold til en verkbeskrivelse og vurdering. I Faldbakkens artikkel handler det ikke om hva Vebjørn Sand har skapt, han bare misliker alt, og ser det som et minus at Sand selger og er en populær kunstner. Her lukter det raddis-holdninger lang vei, for ikke å glemme den evinnelige kunstnermisunnelsen som fortærer de fleste i kunstfeltet.

Det er sjelden å se en så nedlatende og ondskapsfull karakteristikk av en samtidskunstner, og det uten et eneste faglig argument. Hvor skulle han fått den fra? Det kan ikke være sønnen Mathias, som bare stiller ut søppelgjenstander. Etter mitt skjønn når Faldbakken et høydepunkt i kvasilitterær retorikk når han latterliggjør prosjektets tittel «Roseslottet». Den er jo som hentet fra en kioskroman, hevder han, en type underlødig litteratur for populasen. Siden hans assosiasjoner primært går i retning av den typen romaner, og ikke mot de siste årenes mange rosetog, hvilket burde ha vært naturlig for en Klassekampen-skribent, skjønner man jo at elevert kunstsmak og kulturell dannelse ikke er Knut Faldbakkens sterke side. Han får holde seg til dameromaner.